Picea omorika – slank gran med fint fargespill

De fleste granarter får stor, bred krone og gir derfor mye skygge. Slike arter er det ikke enkelt å bruke i andre grøntanlegg enn store parker. Men enkelte arter av gran har så slank kroneform at de også kan plantes der det er liten plass. Serbergran kan til og med egne seg i mindre privathager. Arten er attraktiv med et vakkert fargespill av hvite spalteåpningsbånd på nålenes underside.

Tekst: Ole Billing Hansen

Serbergran (Pícea omórika (Pančik) Purk.) finnes viltvoksende i et lite fjellområde i Bosnia og Serbia ved elvene Drina og Lim. Arten skal stå i fare for å bli utryddet i sitt naturlige utbredelsesområde, der treslaget går under det lokale navnet omorika. Trærne blir lokalt opp til 35 meter høye. Krona er smalt kjegleformet til nærmest søyleformet – en tilpasning til de store snømengdene som kan forekomme lokalt. Greinene peker ofte nedover innerst ved stammen og bøyer deretter utover. Smågreinene er også noe hengende. Knoppene er kuleformete til spisst eggformete, mørkebrune og uten harpiks. Nålene er 1-2 cm lange, sammentrykte, mørkegrønne, avrundet til butte i toppen og med to brede, hvite spalteåpningsbånd på undersiden.

Hannblomsterstandene hos serbergran minner om korte, tykke rakler og sitter i bladhjørnene på fjorårsskudd. Foto: Jeanette Brun

Konglene er purpurfiolette før modning. Modne kongler er 3-7 cm lange med brede, avrundete og ofte fintannete kongleskjell. Konglene finner vi gjerne bare i den aller øverste delen av krona, men også små trær kan sette mange kongler.

Serbergran ble ikke botanisk beskrevet før i 1877, men arten har vært kjent og brukt blant annet til seilskipsmaster i tidligere tider. Men i grøntanlegg har den ikke vært plantet i stort mer enn hundre år. Her i landet blir arten et 15-20 meter høyt, slankt tre. Den egner seg bedre som frittstående tre i små grøntanlegg enn alle andre arter av gran. I planteskolen er det dessuten enklere å lage et kompakt, flyttbart rotsystem, noe som gjør at opptil fem meter høye trær er salgsvare. Serbergran kan i tillegg nyttes som klipt hekk, og arten blir brukt til produksjon av juletrær. Granarten trives i kjølig kystklima, men også til sone 6 innover i landet hos oss. Trærne vokser på tørr, kalkrik berggrunn i hjemlandet, men arten ser ut til å være nokså tolerant og kan trives med både fuktigere vokseforhold og surere jordsmonn. Den skal i tillegg tåle byluft bedre enn andre granarter.

Ved gravhaugen der Oseberg-skipet ble funnet er det plantet serbergran. Foto: Ole Billing Hansen

Det finnes en del kultivarer med avvikende vekstform innen arten. Serbergran skal lett hybridisere med sitkagran (P. sitchénsis) i blandet bestand. Derfor er det viktig å bruke frøkilder som står isolert fra slike beplantninger. Fremmedartslista 2018 vurderer serbergran til å utgjøre liten økologisk risiko (LO) og utelukkende på grunn av invasjonspotensial.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Picea omorika, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. (https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/2322)
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6