Svartfuru er en art med stor utbredelse i subtropisk klima ved Middelhavet og Svartehavet. Dersom vi ønsker å plante arten her i landet, må vi bruke underarten som vokser til fjells i Alpene og på Balkan. Hos oss finner vi som oftest østerrikesvartfuru som høystammete trær i større parker.
Tekst: Ole Billing Hansen
Svartfuru (Pínus nígra J.F.Arnold) finnes viltvoksende i Sør-Europa fra Spania til Romania og fra Alpene til de greske øyene. Trærne kan i naturen bli mer enn 40 meter høye. Som unge danner trærne en ny greinkrans hvert år, og de får en bredt kjegleformet krone. Men etter hvert blir krona tett, avrundet og får mer form av en skjerm.
Stammen er mørk svartbrun og dypt furet. Stammebarken er delt i plater som etter hvert flakner av. Årsskuddene er gulbrune og uten behåring, men de er lite synlige fordi kortskuddene med nåler sitter tett sammen langs skuddet. Vinterknoppene er langt tilspissete, lysebrune og ofte hvitaktige i toppen. De kan ha mye harpiks. Nålene er mørkegrønne og sitter to sammen på hvert kortskudd. De er 8-15 cm lange, blanke, fint sagtannete, stive og tilspissete. Sliren er over 1 cm lang, varig og gråsvart. Nålene faller av etter fire eller opptil åtte år. Konglene sitter to til fire sammen og er 5-8 cm lange. De er symmetriske, nærmest uten skaft, skinnende gråbrune og åpner seg ved modning etter to år. Umbo er mørkebrun og har vanligvis en liten torn. Frøene er grå, 6-7 mm lange og med en opptil 2,5 cm lange frøvinge. Det finnes flere kultivarer, særlig kompakte former, men disse er ikke særlig vanlig plantet her i landet.
Arten blir delt i to underarter og fem varieteter, de fleste med en sørlig utbredelse og knyttet til en av de store øyene i Middelhavet eller annet geografisk område. Hybrider mellom enkelte avarter forekommer i overlappingssonene. Her i landet bør vi bare bruke underarten P. nígra ssp. nígra (syn. P. nígra var. austríca) – østerrikesvartfuru. Denne finnes viltvoksende i fjellområder opp til 3000 moh. fra Østerrike til Italia og Balkan. Trærne er rasktvoksende som unge og får kjegleformet krone, men i høyfjellet blir krona uregelmessig bred og mer skjermformet som resultat av miljøforholdene. Hos oss blir trærne sjelden høyere enn 15-20 meter, og som regel får de en høy stamme uten sidegreiner. Nålene er 8-16 cm lange, stive, spisse og utstående fra kvisten. Konglene er 4-8 cm lange, ofte litt skjeve og med apofysis som er noe kjølformet.
Østerrikesvartfuru med sitt mørke bar egner seg kan hende best der trærne får danne en kontrast mot en lys bakgrunn, som frittstående tre eller i små grupper. Trærne har en kraftig pålerot og solide siderøtter som søker nedover. De er dermed robuste mot vind, og konkurransen om vann og næring med naboplantene blir liten. Skyggetålende surjordsplanter kan trives godt i nært naboskap med svartfuru. Underarten skal også tåle bymiljø godt. I sitt naturlige utbredelsesområde vokser trærne på kalkrik berggrunn, men de ser også ut til å tolerere surere jordbunnsforhold, bare jorda er godt drenert. Svartfuru tåler generelt både å vokse på tørr, næringsfattig grus og på stiv leirjord. Alle furuarter er lyselskende, og vi bør plante trærne fullt soleksponert. Vi regner underarten fra Alpene som herdig til sone 4.
Innførselshistorien til svartfuru er ikke særlig godt kartlagt, men i dag vi finner arten blant annet i norske landskapsparker med opprinnelse tidlig på 1800-tallet. Svartfuru har aldri fått noen betydning som skogstre her i landet, selv om virket kan ha bra kvalitet. I Fremmedartslista 2018 er arten kategorisert med lav risiko (LO) for norsk natur. Konklusjonen lyder: «Svartfuru vurderes til lav økologisk risiko, og bare på grunn av invasjonspotensialet. Det er lite trolig at denne arten vil bli noe problem i norsk natur.»
