Pinus sibirica – en tettvokst furu fra Sibir

Bartrær er sjelden det beste valget i by- og gatemiljøer, for de fleste er alltidgrønne og utsatt for skade etter saltsprut, og mange gir så dyp skygge at de er uønsket av den grunn. Men i større parker kan bartrær gi et grønt og frodig innslag i en ellers fargeløs høst og vinter. Sibirfuru blir hos oss et opptil 20 meter høyt tre med tett, mørkegrønn krone.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Innen furuslekta (Pínus) finner vi et stort antall arter. De fleste trives under heller tørre forhold, og mange arter tåler saltholdig sjøsprøyt bedre enn de fleste andre bartreslag. Alle furuarter er lyselskende, og vi bør plante dem fullt soleksponert. De fleste artene krever dessuten et godt drenert voksested, og jorda bør være nøytral eller sur.

Hannblomsterstandene hos furu sitter skruestilt i grupper langs fjorårsskuddet. De kan minne om tykke rakler, og hos sembrafuru og sibirfuru er de røde i knopp og gulaktige under blomstring.

Sibirfuru (Pínus sibírica (Du Tour) Krylov) finnes viltvoksende i Nord-Russland og Sibir. Arten blir av mange botanikere regnet som en østlig underart av sembrafuru (P. cémbra L.). Som viltvoksende kan trærne bli opptil 40 meter høye. De har slankt kjegleformet krone, men krona er ofte mer eggformet i ungdommen, med sidegreiner helt ned til bakken. Barken er glatt, grågrønn, etter hvert gråbrun og furete, og til slutt avflaknende. Årsskuddet er tett besatt med korte, brune hår. Knoppene har eggform og har ofte harpiks. Nålbladene er 7-15 cm lange og sitter fem sammen på hvert kortskudd. De er mørkegrønne på utsiden med hvite spalteåpningsbånd som vender innover i knippet. Nålene faller av etter tre til fem år. Konglene er bredt eggformete og 6-12 cm lange. De åpner seg ikke ved modning, men de om lag 1 cm lange frøene blir gjerne spist av nøttekråker eller smågnagere, som hakker eller brekker konglene åpne for å få tak i de næringsrike frøene.

Konglene hos sibirfuru er bredt eggformete og åpner seg ikke ved modning.

Det er vanskelig å finne ytre kjennetegn som skiller sibirfuru og sembrafuru fra hverandre, og i gamle parkanlegg er det trolig sembrafuru som dominerer. Men i motsetning til sembrafuru regnes sibirfuru som resistent mot solbærfiltrust, en sykdom forårsaket av soppen Cronartium ribicola som vertveksler med Ríbes-arter som solbær. Veden hos begge artene er svært verdifull og har vært nyttet til treskurd. Sembrafuru kan ha vært den første utenlandske furuarten som ble plantet her i landet. Begge artene trives best med jordbunnsforhold som sikrer jevn fuktighet, som leirjord eller dyp råhumus. I Sibir vokser sibirfuru også på nokså fuktig myr. Trærne tåler skygge, men utvikler finest krone om de står solrikt og med god avstand til nabotrær. Sibirfuru er herdig til sone 8 og trives både i innlandet østpå og i Nord-Norge.

Furuarter er lyselskende, og vi bør plante dem fullt soleksponert. Foto fra Stjørdal 2014.

Frøene hos sibirfuru har kulturhistorisk interesse. De såkalte «russenøttene» var en viktig vare under pomorhandelen mellom Russland og Nord-Norge. Enkelte steder her i landet er arten regnet som forvillet, og flere steder i Nord-Norge skyldes dette trolig den nevnte handelen.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6