Pinus wallichiana – særpreget sørgefuru fra Himalaya

Hengende greiner er gjerne forbundet med sorg, og vi finner ofte trær med slikt preg på gravplasser. Et alternativ er barplanter med hengende nåler, men tårefuru overvintrer dessverre sikkert bare i de beste kyststrøkene her i landet.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Tårefuru (Pínus wallichiána A.B.Jacks.) finnes viltvoksende fra Afghanistan til Assam og vokser høyt til fjells i Himalaya. I lavlandet kan arten bli et opptil 40-50 meter høyt tre, gjerne med greinkranser helt ned til bakken dersom treet står fritt. Nærmere tregrensen blir trærne mindre og får mer usymmetrisk krone. Her i landet blir trær av tårefuru trolig ikke mer enn 8-12 meter høye.

Stammebarken er mørkegrå og flakner etter hvert av. Sidegreinene i store deler av krona står nærmest vannrett ut fra stammen og danner etasjer, men etter hvert blir de mer hengende. Vinterknoppene er sylindriske til kjegleformete og 6-8 mm lange, ofte med harpiks. Skuddene er først olivengrønne med blålilla skjær, siden grå. Nålene er 12-18 cm lange, hengende, myke og grågrønne til blågrønne. De sitter fem på hvert kortskudd og faller av treet etter tre til fem år. Kongleanleggene sitter enkeltvis eller to til tre sammen nær skuddspissen. Konglene modner det andre året etter blomstring og er da 14-20 cm lange og sylinderformete på opptil 5 cm langt skaft. De har ofte harpiks og åpner seg helt for å slippe ut frøene.

Med hengende greiner og nåler gir tårefuru særpreg til et parkanlegg. Foto fra Nederland i 2014.

Arten har vært kjent i Europa siden 1823. Det er vakre, nokså plasskrevende trær som har vært dyrket sporadisk her i landet siden slutten av 1800-tallet. Trærne kan vokse raskt de første årene etter planting, men de har lett for å stagnere når de passerer åtte til ti meters høyde. Arten er kjent for å ha myk ved og kan være utsatt for greinbrekkasje. Tårefuru er dessverre lite vinterherdig og er særlig utsatt i kalde vintre. Arten bør derfor ikke plantes utenfor sone 3.

Bak det botaniske navnet ligger en litt innviklet historie. Arten er oppkalt etter den danske legen og botanikeren Nathan Wolff (1786-1854), som skiftet navn til Nathaniel Wallich da han overtok stillingen som sjefsgartner i den botaniske hagen i Kolkata (Calcutta) i 1815. Parallelt har arten vært kalt P. excélsa Lamb. non Lam. Enda et navn kom til da William Griffith, som hadde vikariert for Wallich under hans sykdom, døde bare 35 år gammel under en ekspedisjon i India i 1845. Til hans ære mente botanikere at arten burde hete P. griffíthii McClell. Men det gjeldende navnet på tårefuru skal være Pínus wallichiána. Det norske navnet er ikke knyttet til den sørgelige historien fra India, men at de lange, hengende nålene er forbundet med sorg.

Kilder

Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6