Søtkirsebær blir også kalt fuglekirsebær, for dette er et treslag med saftige frukter som mange fugler setter pris på. De små «morellene» blir ofte spist før de er helt modne, og da blir arten samtidig spredd. Dersom kirsebærene ikke blir spist, kan de utgjøre et forsøplingsproblem når trærne blir plantet langs gater og gangstier.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Trær av Prúnus ávium L. har stor prydverdi, både i naturen og i hagen. Blomstrende greiner kan skjæres inn til dekorasjoner. I landskap og parker bidrar trærne med rik blomstring med hvite blomster på naken kvist om våren. Trærne setter gule eller røde frukter, og høstfargene i rødt og gult er attraktive, særlig i kystklima der mange andre treslag ikke har årviss høstfarge.
Arten finnes viltvoksende i Europa, Lilleasia, Kaukasus og Vest-Sibir. Her i landet er den trolig innført i gammel tid, men den er nå nokså vanlig på Østlandet og langs kysten til Stryn. I naturen finner vi søtkirsebær som innslag i edelløvskog og i skogkanter og kratt, men aldri i ensartet bestand. Arten blir også spredd med frø fra frukthager.
Søtkirsebær blir et 12-20 meter høyt tre, i sjeldne tilfeller kan de nå 30 meter. Krona er bredt kjegleformet. Ung stammebark er karakteristisk brun, blank og tverrstripete av korkporer, men den blir ru og sprekker opp etter hvert. Hovedgreinene har en kraftig horisontal oppbygning med sidegreiner som peker oppover, og tettsittende kortskudd med blomsterknopper. Vinterkvisten har eggformete, ofte noe spisse knopper. Barken er skinnende lyst gråbrun. Unge skudd er tykke og snaue. Rett etter løvsprett har bladene rødlig skjær. Bladskaftet er 4-5 cm langt, snaut, rødlig og med som regel to purpurfargete kjertler øverst mot bladgrunnen. Bladplaten er 9-13 cm lang, eggformet til bredt elliptisk, ofte med en noe skjev, utdratt spiss og ujevn dobbel sagtanning. Oversiden av bladene uten hår og noe rynkete, men på undersiden finnes litt behåring langs de største nervene. Bladene får høstfarger i gult og oransjerødt.
Blomstringen begynner rett før eller til samme tid som løvsprett. I Ås er middeldato for begynnende blomstring 15.-20. mai, men temperaturen utover våren er avgjørende, slik at blomstringen kan begynne allerede de siste dagene i april på lune steder. Blomstene er hvite og 1,5-2,5 cm brede. De sitter på korte fjorårsskudd, som regel to til fem sammen i knippe med skjellblader ved grunnen. Begerrøret er om lag 6 mm langt, bredt krukkeformet og med tilbakebøyde begerblader. Arten har ikke blader ved grunnen av fruktskaftene, slik surkirsebær (P. cérasus) har. Fruktene er 1-2 cm lange, avlangt hjerteformete til runde, og gule, røde eller svartrøde. Hos viltvoksende trær smaker fruktene ofte bittersøtt.
Innen arten finnes kultivarer med avvikende vekstform, bladform, bladfarge og fruktegenskaper. En rekke kultivarer er valgt ut til fruktdyrking. Disse har søte frukter uten bitterstoffer og blir delt i to varieteter: P. ávium var. durácina – biggaråsøtkirsebær, som oftest har røde eller mørkerøde frukter med fast fruktkjøtt («kjøttmorell») og P. ávium var. juliána – hjertesøtkirsebær, som har gule eller mørkerøde frukter med saftig og løst fruktkjøtt.
Søtkirsebær har vært høstet i naturen i svært lang tid og ble trolig fra om lag 800 før vår tidsregning tatt i kultur i Lilleasia. Fruktene har i tillegg til friskkonsum vært brukt til saft, vin og desserter. Fra 1500-tallet har det vært storstilt produksjon av kirsebær, blant annet i landskapet Kent i Sør-England for forsyning av markedene i London. Fra begynnelsen av 1800-tallet har en rekke foredlingsprogrammer resultert i det sortimentet vi har i dag. Tidligere var det alltid nødvendig å plante minst to kultivarer av søtkirsebær sammen på grunn av behovet for kryssbestøving. I dag kan vi finne enkelte selvfertile kultivarer i sortimentet. Det finnes ikke virkelige dvergstammer til søtkirsebær, men noen grunnstammetyper gir mer kompakte trær enn de frøformerte. Dessverre må vi regne med at søtkirsebær som oftest blir for store trær i dagens små hager. Søtkirsebær dyrkes kommersielt særlig i Sogn, Hardanger og Midt-Telemark.
I naturen finner vi søtkirsebær på godt drenert, næringsrik, kalkholdig jord. Trærne mistrives der jorda er kald og våt. Søtkirsebær forekommer ofte i solrike til halvskyggete hellinger og er trolig et av de treslagene som er mest avhengig av god lufttilgang i jorda. Trærne bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert. Søtkirsebærtrær kan bli gamle, i sjeldne tilfeller 400 år og da med stammeomfang på over tre meter. Frøplanter av arten blir brukt som grunnstamme til både søtkirsebær og surkirsebær. Vi regner P. ávium som vinterherdig til sone 5.
Søtkirsebærtrær er relativt enkle å etablere, men stagnerte trær kan være svært vanskelige å få til å vokse bra igjen. Trærne danner et nokså grunt hjerterotsystem med svært tykke og sterke siderøtter. De fleste røttene finner vi i de øvre 60 cm av jorda, men når jorda er dyp og lett gjennomtrengelig, kan enkelte røtter trenge inntil tre meter ned.
