Surkirsebær er en art som først og fremst blir brukt til fruktproduksjon i hager og plantasjer. Sortimentet av fruktsorter er nokså stort. At det i tillegg finnes en kultivar som utelukkende nyttes for sine prydegenskaper, er nok mindre kjent, selv om kultivaren ’Rhexii’ har vært omtalt skriftlig helt siden 1597.
Tekst: Ole Billing Hansen
Arten surkirsebær (Prúnus cérasus L.) blir en busk eller et opptil 6-8 meter høyt, ofte flerstammet tre med rund krone og tynne, overhengende greiner. Kultivaren P. cérasus ‘Rhexii’ er vanligvis podet i stammehøyde på en grunnstamme av P. ávium og danner trær med 4-6 meter bred, åpen, noe uregelmessig krone. Den egner seg særlig godt i bymiljø, på torg og plasser, men også i parker og privathager. Moderat trestørrelse og god vinterherdighet burde tilsi økt bruk av treslaget.
Bladene sitter spredt langs årsskuddet. Bladskaftet er 2-4 cm langt, rødlig, ikke behåret og ofte med grønne eller lysrøde kjertler nær bladgrunnen. Bladplatene er 9-11 cm lange og 4-5 cm brede, slankt eggformete til omvendt eggformete, brått tilspisset og fint dobbelt sagtannet. De er mørkegrønne, skinnende og som regel ikke behåret. Bladene får sjelden høstfarger, men i så fall blir fargene gule og rødlige mot slutten av oktober. Blomstringen kommer rett etter løvsprett og er nokså rik. Hver blomst er kritthvit, tett fylt og 2-2,5 cm bred. De sitter tre til fire sammen i knippe med både små blader og skjellblader ved grunnen. Hver blomst har et om lag 3 cm langt skaft og er ikke fullt så hengende som hos arten. De tett fylte blomstene kan minne om nellikblomster eller pimpineller. Kultivaren er trolig steril og setter ikke frukter.
Trærne trives best på godt drenert, næringsrik og kalkholdig jord. De bør få et solrikt voksested eller et sted med vandrende skygge. Rotsystemet er svært avhengig av god oksygentilgang i jorda, og kultivaren bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert og det kan bli stående vann. I Sverige er den ansett som sikker til sone 4. De beste fruktsortene av surkirsebær blir til sammenlikning regnet som herdige til sone 5-6 her i landet.
Kultivaren er kjent helt siden 1584 og ble omtalt i Gerard’s Herbal i 1597. Den har trolig oppstått i England omtrent på denne tida. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble P. cérasus ’Rhexii’ plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Etter ti år ble kultivaren bedømt som svak, noe som skyldes at visne blomster blir hengende på treet etter blomstring, bladverket er småfallent, og trærne har fått en del knoppskader og mye tørrkvist.
