Om vinteren fester vi oss ved andre prydegenskaper enn blader, blomster og frukter. I grøntanlegg vil nok de fleste forbinde kirsebærtrær med praktfull vårblomstring og for enkelte slag flotte høstfarger i røde nyanser. Men vi har også en kirsebærart der den viktigste prydverdien ligger i barken, som minner om glinsende, polert mahogni.
Tekst: Ole Billing Hansen
Neverkirsebær (Prúnus sérrula Franch.) er et lite, tett forgreinet tre med bred krone, eller en flerstammet busk. Arten finnes viltvoksende i vestlige deler av Kina, i fjellområdene i provinsene Yunnan og Sichuan. Herfra ble frø brakt til Vesten av den kjente plantesamleren Ernest Wilson i 1908. Neverkirsebær har 4-10 cm lange, lansettformete blader som er tilspissete og skarpt fintannete. Høstfargen er nokså uanselig grønngul til guloransje. Blomstene er hvite og om lag to cm brede. Men blomstringen er heller sparsom, og ut over sommeren kommer fåtallige, små, røde kirsebær uten spiseverdi.
Hos oss blir trær av neverkirsebær sjelden høyere enn seks meter. Krona blir vaseformet og etter hvert nesten like bred som treet er høyt. Det mest iøynefallende er den blanke, rødbrune barken med tverrgående bånd av lysere korkporer. Allerede i ung alder begynner den ytre delen av barken å rulle seg sammen og falle av i strimler, på samme måte som vi kjenner det fra noen arter av bjørk. Barken er mest dekorativ hos trær i god vekst fra fem til ti års alder og fram til de blir 50-60 år gamle. Da begynner barken å sprekke opp og danne bånd av kjedeligere, mattbrun korkbark.
Neverkirsebær er ofte podet på en grunnstamme av søtkirsebær (P. ávium). Planteskoler i utlandet har også forsøkt å pode andre kirsebærslag med større blomstringsverdi på en stamme av neverkirsebær, men forskjellen mellom de to barktypene blir så synlig at slike kombinasjonstrær ser heller snodige ut. Som andre arter i steinfruktslekta, kan neverkirsebær være utsatt for magnesiummangel, noe som fører til klorotiske blader med brune partier mellom bladnervene. Selv om det gjerne anbefales jord med nokså høy pH-verdi til kirsebær, bør man være forsiktig med å tilføre kalk til jorda uten samtidig å tilføre magnesium. Arten regnes som vinterherdig til sone 3, men bør kunne prøves også i sone 4.
Det botaniske navnet kan lett skape forvirring, for i sortimentet har vi også en Prúnus serruláta. Dette er en japansk art med rik blomstring samtidig med løvsprett i mai. Denne arten har en rekke kultivarer, mange med fylte blomster i rosa eller hvitt og noen med søyleform, andre med hengende greiner. Det er om å gjøre å ikke la seg forvirre av navnene, for de to artene har svært ulike prydegenskaper.
