Prunus serrulata ’Amanogawa’ – en søyle med rosahvite blomster


Inntil trærne ble fjernet i forbindelse med et utbyggingsprosjekt konkurrererte søyletrærne på Helga Helgesens plass på Grønland i Oslo om oppmerksomheten med boligblokkene på Enerhaugen. Foto fra 2006.

Denne kultivaren av japankirsebær danner små trær med nærmest søyleformet, slank krone. Samtidig med løvsprett kommer en mengde enkle blomster som er rosa i knopp og nesten rent hvite når de er fullt utsprunget. Det japanske navnet viser til himmel og enten elv eller vei.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Den store slekta Prúnus omfatter 430 arter og blir delt i flere undergrupper, blant annet kirsebærgruppa. Japankirsebær (P. serruláta Lindl.) hører til seksjon Sargentiella der artene ofte har utrandete eller tannete kronblader. Arten blir delt i tre varieteter. Felles for disse er at de er løvfellende, vanligvis bare opptil tre meter høye, lite forgreinete trær med svært bred krone, mens varieteten P. serruláta var. spontánea (Maxim.) E.H. Wilson blir opptil 12-14 meter høye trær. Kultivaren har strengt opprettvoksende skudd og greiner med en greinvinkel på fem til ti grader. Normal årstilvekst er 20-30 cm i høyden, men bare noen få cm i bredden. Trærne blir til slutt 3-5 meter høye med svært slank, sjelden mer enn én meter bred krone. Eldre trær kan etter hvert bli noe glisne i krona.

Hver blomst er blekrosa til hvit og 3-4 cm bred.

Stammen har kastanjebrun bark. Smågreinene er stivt opprette, og unge skudd er snaue. Etter løvsprett er skudd og blader gulaktig brune i en periode før de blir grønne. Bladskaftet er 4-5 cm langt, rødt og har én eller to vorter. Bladplaten er 12-14 cm lang og 5-6 cm bred, eggformet og langt tilspisset. Oversiden er snau, grønn og glinsende, mens undersiden er blålig grønn. Bladranden er enkelt eller nær dobbelt sagtannet. Høstfargen er gul, guloransje eller rødlig, og blader av ulik farge forekommer ofte samtidig. Hos oss kommer imidlertid høstfargen nokså seint.

Blomstringen er som regel rik. Blomstene dufter svakt, sitter oftest tre sammen, er blekrosa til hvite, enkle eller delvis fylte og 3-4 cm brede. Kronbladene er utrandet, og de indre kronbladene kan være tannete langs randen. Midt i blomsten sitter et fruktemne med lys griffel og gulgrønt arr. Fruktemnet er omkranset av noen få hvite pollenblader med lysegul pollenknapp. Fruktsetting forekommer sporadisk, og de få steinfruktene er små, svarte og nærmest runde.

Dersom frostnettene ikke kommer for tidlig og forårsaker bladfall, kan japankirsebær oppnå gode høstfarger i gule og røde nyanser. Foto fra Drammen 2011

Kultivaren krever gode jordbunnsforhold og en varm, solrik vokseplass. Ellers er den nokså tolerant med hensyn til jordas beskaffenhet, men den trives best der det er relativt høy pH. Japankirsebær ’Amanogawa’ kan brukes som frittstående tre eller plasseres i grupper på tre eller flere trær, noe som kan være enklere å handtere designmessig. Trær på stramme rekker langs en parkeringsplass eller i en park kan også fungere godt.

I Sverige blir kultivaren oppfattet som nokså utsatt for frostskader, og den blir ikke anbefalt ut over sone 2. I Danmark blir den omtalt som hardfør og robust. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren plantet i Treforsøksparken ved NMBU i 2006. Etter ti år ble den vurdert som god og uten vinterskader.

Kultivaren har vært tilgjengelig på markedet her i landet i lang tid. Det bør derfor finnes vel etablerte plantinger i kystbyene våre. Vi kan for øvrig redusere risikoen for fatal vinterskade ved at vi beholder greiner så langt ned mot rothalsen som mulig. I tilfelle omfattende tilbakefrysing kan treet da reddes ved kraftig tilbakeskjæring og oppbygging av en ny stamme med utgangspunkt i den kraftigste sidegreinen som har overlevd. Kultivaren blir ellers vanligvis ikke beskåret, med unntak av greiner som avviker fra treets søyleform ved at de er tynget ned av egen vekt eller snø. Eventuell beskjæring utføres i tilfelle rett etter avblomstring.

Kilder

Under blomstringen i mai er den slanke krona hos japankirsebær ’Amanogawa’ tett besatt med blekrosa til hvite blomster.
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2013. Gode treslag i Treforsøksparken (I). park & anlegg 12(5):34-39
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.