Pseudotsuga menziesii – blant stillehavskystens kjemper

Douglas har karaktertrekk som kan sammenliknes med både edelgran og gran. Den skiller seg imidlertid fra begge disse slektene på noen kjennetegn knyttet til nåleblader og kongler. Arten blir for stor for privathager, men dersom vi ønsker et stort, alltidgrønt parktre, kan douglas være et egnet valg – gjerne kystdouglas nær kysten og blådouglas i klima med innlandspreg.

Tekst: Ole Billing Hansen

Slekta Pseudotsúga omfatter fire-fem arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær som finnes viltvoksende i Nord-Amerika og Øst-Asia. Arten douglas (Pseudotsúga menziésii (Mirb.) Franco) forekommer viltvoksende i det vestlige Nord-Amerika, fra California til British Columbia. Trærne kan bli opptil 100 meter høye, og stammen kan ha tverrmål opp til 4-5 meter. Her i landet blir trærne mindre enn halvparten så store. Arten finnes forvillet enkelte steder langs kysten i Sørøst-Norge.

Unge trær har gjennomgående stamme og nærmest horisontale greiner med én ny greinkrans hvert år, noe som gjør trærne symmetriske. Krona blir tett og kjegleformet, men mer åpen og mindre symmetrisk hos eldre og eksponerte trær. Barken hos unge trær er glatt og med harpikskuler. Seinere blir den tykk, grovt furete og korkaktig. Greinene er lange, horisontale eller svakt hengende, mens sidegreinene henger mer. Frittstående trær beholder lenge greiner nedover stammen.

Kvisten er gråbrun til gulbrun, glatt og med små forhøyninger ved bladfestene. Vinterknoppene er kastanjebrune, smalt kjegleformete og tilspissete, ikke runde som hos Ábies. De er av og til behåret og har ofte noe harpiks ved basis. Bladene sitter skruestilt og radiært ut fra kvisten. Hvert blad har et kort skaft som kan vri seg, slik at det ser ut som om bladene sitter ut til to sider. Bladene er nålformete, 1,5-3 cm lange, flate og med friskgrønn til blålig grågrønn overside og to hvite til grå spalteåpningsbånd på undersiden. Nålene er myke og dufter svakt av sitron eller eple når blir knust.

Kystdouglas har grønne nåler. I et tidlig stadium kan det opprette kongleanlegget være rødt og hannblomstsamlingene gule til rosa. Foto: Jeanette Brun

Hannblomsterstandene er 8-20 mm lange, avlange og gule eller rosa. Kongleanleggene er ved pollinering 10-25 mm lange og grønne til rosa. De har godt synlige, treflikete dekkskjell. Modne kongler er 6-12 cm lange og hengende. Hver kongle har et om lag 1 cm langt skaft og modner etter fem til syv måneder. Da faller de hele av, som hos gran. De særpregete, treflikete dekkskjellene stikker langt utenfor de avrundete kongleskjellene. Det sitter to frø på hvert kongleskjell. De er 7-12 mm lange, lysebrune til oransje, uten harpiksblærer, men med en 5-15 mm lang frøvinge. Frøplantene har seks til tolv frøblader.

To av de tidlige utforskerne av stillehavskysten har gitt navn til den storvokste bartrearten. Den skotske marinelegen og botanikeren Archibald Menzies (1754-1842) var med på en ekspedisjon til vestkysten av Nord-Amerika i 1791-92. Han var den første som ga en botanisk beskrivelse av arten. I 1827 sendte plantesamleren David Douglas (1799-1834) de første frøene av bartreet fra staten Washington til England. Forsendelsen gikk med pelshandlere over det amerikanske kontinentet og deretter over Atlanterhavet med seilskip. Det tok ett år, men frøene spirte og ga opphav til trær som finnes i London den dag i dag og som nå er kjemper på godt over 50 meter. Disse har trolig ikke nådd full størrelse enda. Det var den franske botanikeren Carrière som ga slekta navnet Pseudotsúga, det vil si «falsk hemlokk». Douglas-artene har imidlertid lite til felles med slekta Tsúga.

Blådouglas har grågrønne til blågrønne nåler. Hannblomsterstandene faller av etter pollenspredning, mens kongleanlegget utvikler seg til en moden kongle i løpet av vekstsesongen. De spisse vinterknoppene er et viktig kjennetegn hos douglas. Foto: Ole Billing Hansen

Douglas regnes av mange som et av de vakreste nåletrærne i verden. Det er også et av de viktigste tømmertrærne. Virket minner om virket hos lerk, men kalles i tømmerhandelen for «Oregon Pine». Douglastrær vokser raskt og blir etter få år for store i vanlige hager. Arten kan imidlertid ha interesse som et landskapstre der det er godt med plass. Dessuten kan den ha interesse der en ønsker en høy, alltidgrønn hekk.

Douglas vil gjerne ha dyp, godt drenert jord som holder på fuktigheten. Treslaget vokser raskest og får best utvikling når trærne står soleksponert. Arten blir delt i to underarter og to varieteter med ulike utbredelsesområder. Douglas formeres med frø. Det finnes flere kultivarer, som må formeres vegetativt, men ingen av disse er vanlig plantet her i landet.

Kystdouglas (P. menziésii ssp. menziésii (syn. P. menziésii var. víridis)) blir opptil 100 meter høye trær. Nålene er grønne og står ut fra kvisten. Konglen er nær 10 cm lang og har om lag 50 kongleskjell. Dekkskjellene er rettet framover og sitter nærmest tiltrykt. Underarten finnes viltvoksende i kyststatene fra California til British Columbia, både langs kysten og inn til den vestvendte siden av Rocky Mountains. Den blir regnet som herdig til sone 5 hos oss, men vi bør bruke nordlige frøkilder.

De karakteristiske treflikete dekkskjellene hos hengende kongler er et entydig kjennetegn hos douglas. Foto: Ole Billing Hansen

Blådouglas, også kalt fjelldouglas, (P. menziésii ssp. glaucéscens (syn. P. menziésii ssp. glaúca)) blir opptil 40 meter høye trær. Nålene er grågrønne til blågrønne, og det finnes spalteåpningsbånd på begge sider. Konglene er 4-7 cm lange med om lag 30 kongleskjell. Dekkskjellene er ofte noe utstående, eller de kan være tilbakebøyde. Underarten finnes viltvoksende i fjellområder fra New Mexico til Idaho og Montana. Denne tåler tørrere forhold enn kystdouglas og regnes som herdig til sone 6.

Varieteten P. menziésii var. caésia blir kalt høyfjellsdouglas. Den vokser i høyfjellet i Rocky Mountains og blir regnet som den mest vinterherdige douglas. Varieteten har grågrønne blader med få spalteåpninger på oversiden og kongler med smale, utstående dekkskjell. Denne varieteten skal imidlertid være nokså sjelden plantet hos oss.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 675 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8