Pterocarya fraxinifolia – vingenøtter i hengende aks avslører arten


De lange, hengende aksene med frukter gjør trær av Pterocarya fraxinifolia lett gjenkjennelige på avstand. Foto: Jeanette Brun

Noen innførte treslag skiller seg så markant fra våre viltvoksende arter at vi må kunne kalle dem eksotiske – fremmedartede. Storvingenøtt hører til denne kategorien. Arten har store, ulikefinnete blader, stripete bark og særpregete frukter i lange, hengende aks.

Tekst: Ole Billing Hansen

Storvingenøtt har store, ulikefinnete blader og hengende samlinger av samaraer. Foto: Jeanette Brun

Storvingenøtt hører til slekta Pterocárya, som direkte oversatt betyr «vinge-nøtt». Slekta hører til samme familie som valnøtt (Júglans), og selv om bladverket ikke er så forskjellig hos de to slektene, er fruktene svært ulike. Hos valnøtt er frukten en steinfrukt, og den indre delen av frukten utgjør valnøtta vi spiser som juleknask. Hos vingenøtt sitter mange, betydelig mindre, frukter langs en lang, hengende akse. Hver frukt er en samara, det vil si en nokså liten, uspiselig nøtt med noen halvsirkelformete vinger omkring. Felles for de to slektene er at plantene har kvist med marg som er lamellert. Margen er altså inndelt i små rom av tverrgående, tynne vegger. Antall og farge på disse lamellene kan brukes til å bestemme artene. Vinterknoppene er karakteristiske fordi de er uten knoppskjell.

Bladene blir gule om høsten. Foto: Ole Billing Hansen

Storvingenøtt (Pterocárya fraxinifólia (Lam.) Spach) blir et opptil 20 meter høyt, enstammet eller flerstammet tre. Hos mange frøkilder setter plantene lett en rekke nye skudd fra rotsystemet. Arten kan formeres ved fradeling av slike skudd. Frøformering er imidlertid vanligst. Barken hos unge greiner og stammer er dekorativt stripemønstret. Bladene er 20-40 cm lange og ulikefinnet med 11-21 småblader. Trærne er sambo og blomstrer i mai-juni. Hannraklene faller av når blomstringen er over, men etter bestøving strekker hunnraklene seg til 20-40 cm lange, karakteristiske, hengende fruktstander med grønne vingefrukter. Modne, brune frukter blir gjerne hengende i aksene fram til neste vår.

I naturen i Kaukasus vokser storrobinia på fuktige steder, så trærne greier seg bra i en vannkant. Foto fra Enköping 2009: Ole Billing Hansen

Den mest vanlig plantede arten i slekta er storvingenøtt. Men vi finner den oftest i arboreter og andre plantesamlinger, og den har inntil nå ikke vært særlig vanlig i norske grøntanlegg. De eldste trærne i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet er plantet i 1933. Arten regnes som vinterherdig til sone 4 og har klart seg bra i Ås gjennom snart nitti år, selv om de enkelte år har vært skadet av vårfrost. Fornyet interesse for storvingenøtt som by- og landskapstre har ført til utvalg av en frøkilde i Uppsala i Sverige. Denne ser ut til å være stammedannende og sette færre rotskudd. Trær av denne frøkilden ble plantet i Treforsøksparken i 2008. I oppsummeringen i 2016 blir den vurdert som god; sterktvoksende, med gjennomgående stamme, frodig vekst og friskt bladverk. Blader som blir ødelagt av frost kan enkelte år bli hengende på trærne og virke skjemmende.

Arten vil trolig etter hvert bli vanligere i tresortimentet her i landet. Den finnes viltvoksende i Kaukasus og andre fjellområder til Iran. Her vokser den gjerne på fuktige steder, så planting ved bekker og dammer bør kunne anbefales. Rotsystemet skal dessuten være ganske tolerant mot komprimering. Trærne «blør» ved skjæring i vinterhalvåret. Det kan derfor være en fordel å utføre nødvendig beskjæring i vekstsesongen.

Kilder

Et stort, gammelt vingenøtt-tre utgjør hovedmotivet i parken ved Rijksmuseum i Amsterdam. Foto fra 2018: Ole Billing Hansen
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2012. Treforsøksparken, UMB: Vinterskader i årene 2008-2012. park & anlegg 11(5):48-52
Pedersen, P.A.; Brun, J. 2016. Rapport fra prosjektet «Videreføring av registreringer i Treforsøksparken i Ås». Inst. for plantevitenskap, NMBU. 17 s.