Hagepære er først og fremst en art for fruktdyrking, men trærne har også interesse som prydtrær i større hager og byparker. God kronestruktur, rik blomstring med hvite blomster på bar kvist og glinsende bladverk som kan få rød høstfarge, gir bra prydverdi.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Arten Pýrus commúnis L. stammer fra Europa og Lilleasia og kan ha framkommet ved hybridisering mellom flere nærstående arter. Den danner opptil 15 meter høye, løvfellende trær med bredt kjegleformet krone. Her i landet finner vi pære forvillet i fruktdyrkingsområdene i Sør-Norge. Frøplanter har ofte greintorner.
Barken er mørkebrun og dypt furet. Bladskaftet er forholdsvis langt, og bladplaten 4-8 cm lang, oval til elliptisk, tilspisset og ofte med bølgete rand. Bladene blir raskt snaue og blanke, men beholder ofte korte, svarte, strie hår langs midtnerven på oversiden og kan ha hårtuster på undersiden. Dersom vekstsesongen er lang, får bladene høstfarger i rødt og gult.
I kystnære strøk i sør kommer blomstringen i siste halvdel av mai. Blomstene er om lag 3 cm brede og sitter i halvskjerm. Til forskjell fra eple, som har gule pollenknapper, er pollenknappene hos pære røde. Hos viltvoksende trær er fruktene 2,5-5 cm lange og pæreformete til nær runde. De er gulgrønne og har et varig beger. Fruktkjøttet er bittert. P. commúnis var. sátiva blir brukt som samlebetegnelse på de kultivarene som blir brukt til fruktdyrking. Disse har ikke greintorner, og fruktene har søtlig smak og blir opptil 16 cm lange.
Felles for pæretrær av ulike arter er at de har en kraftig pålerot. Artene krever varm, godt drenert jord og mistrives på kald og våt jord eller i omgivelser som stresser trærne. Pæretrær er derfor ikke særlig godt egnet langs bygater, men dersom jordbunnsforholdene er bra i en park, vil trærne kunne bli omfangsrike og gamle.
Pæretrær blir vanligvis podet, men artene kan formeres med frø. Ungdomsfasen fram til blomstring varer imidlertid seks til ti år. Podete trær blomstrer atskillig raskere. Beskjæring av Pýrus bør begrenses til en uttynning i krona. Men det er lange tradisjoner for å formklippe pæretrær som espalier mot en soleksponert vegg. Med slike lune omgivelser blomstrer trærne tidligere, og fruktene modner raskere. De fleste kultivarer til fruktdyrking er ikke selvfertile og krever pollinering fra en annen kultivar eller fra viltvoksende trær. Når pære nyttes som landskapstre, bør vi bruke vekstkraftige kultivarer, eventuelt frøformerte trær, og i hvert fall unngå svaktvoksende grunnstammer.
Pære nevnes ofte i klassiske greske og latinske skrifter. Det skal ha vært pæretrær i Sennacheribs hage i Ninive 700 år før vår tidsregning. Fruktene ble nyttet som spisefrukt og til matlaging. Flere av dagens pærekultivarer har sin opprinnelse i 1700-tallets Belgia og Frankrike. Den eldste navngitte sorten stammer fra Henrik den tredjes tid i Frankrike og ble valgt ut av hans gartner Jean Robin (jfr. plantenavnet robinia!) i 1611. Nye kultivarer er blitt utviklet helt fram til vår tid. Som bytre er det ingen fordel at trærne setter store frukter. Det kan utgjøre et forsøplingsproblem når fruktene modner og faller til bakken.
Kultivarene får ulik trestørrelse og kroneform. Pæretrær er imidlertid kjent for å kunne oppnå høy alder og er trolig det frukttreslaget som blir eldst. Kultivarene varierer i vinterherdighet og regnes som herdige til sone 3-4. Kultivaren ’Gråpære’ kan også greie seg i sone 5.
