Når rosemandel blir podet på en stamme, kan resultatet bli et lite tre med kompakt krone og et vell av rosa blomster i begynnelsen av mai. Men arten er nok mer kjent i norske grøntanlegg som en riktblomstrende busk med rosa vårflor.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Rosemandel hører, som det norske navnet sier, til underslekta Amygdalus (mandelgruppa) i den store slekta Prunus. Artene i denne gruppa har monopodiale langskudd og sideknopper med to tydelige biknopper.
På norsk blir rosemandel også kalt praktmandel, og arten kan ha virkelig praktfull blomstring, forutsatt at de mange blomsterknoppene ikke blir ødelagt i løpet av overvintringen.
Arten finnes viltvoksende i Kina. Der blir den en opptil 5 meter høy, tett forgreinet, løvfellende busk eller et lite tre. Hos oss blir plantene sjelden mer enn 2-3 meter høye. Greinene vokser stivt opprett, er mørkebrune og tett filtbehåret, men unge skudd er som oftest uten behåring. Bladene er 4-8 cm lange og eggformete til omvendt eggformete og ikke sjelden trelappete, noe artsepitetet triloba tilsier. De er uregelmessig dobbelt sagtannete, og undersiden har litt dunbehåring.
Blomstringen kommer på fjorårskvist. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 26. mai, men enkelte år begynner blomstringen to til tre uker tidligere. Blomstringen begynner om lag to uker etter løvsprett, det vil si før bladene har foldet seg særlig ut. Den varer i nær to uker. Blomstene sitter enkeltvis eller i par. De er 2-3 cm brede, fylte og rosa som mot avblomstring blekner til hvitt. Begeret er om lag 5 mm langt, uten behåring og med avrundete, grunne lapper. Fruktsetting forekommer sjelden, når det utvikler seg frukter, er disse om lag 13 mm brede, røde, doggete og nærmest kuleformete. P. triloba var. simplex (s. = enkel) er villformen, som har enkle, små og rosa blomster. Planter med fylte blomster (P. triloba var. multiplex) er ikke kjent fra naturen.
Rosemandel ble innført til Europa fra Beijing av Robert Fortune i 1855. De småvokste trærne egner seg i forhager og på lune steder i hagen. Plantene trives best på kalkrik og godt drenert jord og bør stå solrikt for å blomstre rikt årvisst. De tåler dårlig lave vintertemperaturer, men i kjølig kystklima hvor vintertemperaturen ikke blir særlig lav, kan den klare seg til sone 5.
Kilder
Dirr, M.A. 2011. Dirr’s encyclopedia of trees and shrubs. Timber Press, Portland London. 951 s. ISBN 978-0-88182-901-0
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
