Store skoger av fjellmammuttre fantes på den nordlige halvkule i kritt-perioden for 60 til 130 millioner år siden. I dag finnes arten bare enkelte steder langs den vestvendte siden av Sierra Nevada. De største gjenstående trærne er blitt mye besøkte severdigheter, og de aller største individene har fått eget navn. Hos oss er arten sjelden plantet utenfor plantesamlinger.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Fjellmammuttre (Sequoiadéndron gigantéum (Lindl.) J. Buchholz) tilhører den monotypiske slekta Sequoiadéndron, ei slekt som har navn avledet av slekta Sequóia (kystmammuttre, redwood). Begge tilhører familien Taxodiáceae. Artsepitetet gigantéum betyr kjempestor.
Arten finnes viltvoksende på vestsiden av Sierra Nevada i California (1500-2400 moh.). Trærne er alltidgrønne, sambo og kan bli nesten 100 meter høye med uregelmessig forgreining og med en opptil 50 m høy, greinfri stamme med 10-12 meter tverrmål nær basis. Unge trær har kjegleformet krone.
Stammebarken er rustbrun til mørkebrun og kan bli opptil 50 cm tykk. Greinene vokser i bue og peker oppover ut mot spissen. Unge kvister er blålig grønne, men de blir rustbrune etter to til tre år. Vinterknoppene er svært små og sitter skjult mellom bladene. Bladene sitter skruestilt i tre rader og er blågrønne, 4-12 mm lange. De fleste bladene er nål- til sylformete, men enkelte korte, skjellformete blader finnes også. Om lag halvparten av hvert blad sitter tiltrykt kvisten, mens resten peker framover. Spalteåpningsbånd finnes på begge sider av nålene, som ikke felles enkeltvis, men små skuddsystemer faller av samlet etter tre til fire år. Hannblomsterstandene er sittende, endestilte på korte skudd.
Konglene er fullt utvokst 4-7 cm lange, elliptiske, og hver kongle har et 2-6 cm langt skaft. De er opprette og grønne det første året og blir hengende og rødbrune i løpet av det andre året. Modne kongler kan sitte på treet i flere år. I naturen åpner de seg først når de blir utsatt for varme, som ved skogbrann. Da spres frøet, som får gode spirebetingelser i asken etter nedbrent vegetasjon og strø. Kongleskjellene er forvedete, brede, flate og med en midtstilt forsenkning som ofte har en liten brodd. Frøene er gulbrune, 5-7 mm lange, flate og med to brede frøvinger. Frøplantene har fire (tre til fem) frøblader. Innen arten er det kultivarer med avvikende barfarge og vekstform, blant annet med hengende greiner.
Fjellmammuttrær blir svært gamle. Opptil 3200 år gamle individer er kjent, men trærne regnes som fullvoksne når de er 400-1500 år gamle. De største eksemplarene er trolig de nålevende organismene som har størst stammevolum. De aller største trærne som er målt, har et volum på nær 1500 kubikkmeter. Det høyeste målte treet i California var 135 meter, men dette treet finnes ikke lenger. De to største gjenlevende trærne er ifølge Wikipedia «General Sherman», som er 84 meter høyt og har 11 meter bred stamme nær basis (1487 kubikkmeter og 2200-2700 år gammelt), mens «General Grant» er 81,5 meter høyt med 8,8 meter stammediameter i brysthøyde (1320 kubikkmeter og rundt 1650 år gammelt). Den tykke, svampaktige barken beskytter sevjelaget mot høye temperaturer og er en tilpasning til et miljø med mange skogbranner. Veden er uvanlig lett.
Fjellmammuttre ble trolig første gang observert av europeere i 1841. Frø av arten ble sendt til England i 1853 av William Lobb, som var utsendt plantesamler for Veitch planteskole i Exeter, England. Omtrent samtidig sendte John D. Matthew frø hjem til Skottland. De eldste trærne i Europa kan derfor være resultat av to ulike frøsankinger. Seinere har paleontologene funnet fossile rester fra kritt-perioden i Europa, også på Svalbard, så arten har hatt stor utbredelse i tidligere geologiske tider. I dag har den imidlertid bare noe få naturlige vokseområder i California. Det botaniske navnet er en oppkalling etter George Guess, som var halvkaste cherokee og tok navnet Sequoyah. Han utarbeidet et skriftspråk for cherokee-folket, kjempet for deres rettigheter og var nylig død da artene med de store trærne trengte et nytt navn.
Baret hos Sequoiadéndron kan forveksles med baret hos unge planter av Cryptoméria japónica, men denne har i motsetning til Sequoiadéndron bare nålformete blader. Fjellmammuttre har vært plantet her i landet siden seilskutetiden i siste halvdel av 1800-tallet. Enkelte steder på Sør- og Vestlandet finnes det opptil 25 meter høye trær. Her i Europa blir trærne trolig ikke høyere enn om lag 50 meter med 2-3 meter stammetverrmål. Arten vokser raskt de første årene, og unge trær bør dekkes eller skjermes om vinteren. Trærne beholder greinene helt ned til bakken og utvikler en typisk kjegleformet krone. Greiner som ligger ned mot jorda, kan slå røtter, og slike senkere kan over tid danne en hel ring av yngre trær rundt mortreet. Arten synes sikker i sone 3 og kan prøves på lune steder i sone 4. Den foretrekker kystklima og trives etter britiske erfaringer dårlig i bymiljø. Plantene tåler noe skygge i ungdommen, men de bør helst plantes på en solrik plass. De trives best der det er en godt drenert, moldrik jord. Arten er ikke utsatt for mange skadegjørere, men plantene kan av og til bli angrepet av honningsopp (Armillaria spp.). Fjellmammuttre blir formert med frø, som imidlertid kan være vanskelig å få tak i. Stiklingsformering er også mulig, og kultivarene blir gjerne podet.
