I år er det store mengder frukter på rognetrærne mange steder. Slik er det langt ifra hvert år, for rogn er kjent som en typisk vekselbærer, med mellomår nærmest uten fruktsetting. Etter noen frostnetter holder trost og streiffugler etegilde i de overbelastede trekronene. Neste år kan vi forvente svært få blomster på disse rognetrærne, for ressursene er brukt på frøsetting.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Vekselbæringen har betydning for epledyrkerne, fordi rognebærmøll foretrekker å legge eggene sine i rognebærkart, men de velger eplefruktanlegg når det er liten eller ingen fruktsetting hos rogn (Sórbus aucupária L.). Artsepitetet kommer for øvrig av det latinske ordet aucupium, som viser til fuglefangst. Før i tiden ble særlig trost fanget i snarer ved å bruke rognebær som åte.
Rogn har en lang historie som kulturplante. Den er også kjent som Tors tre i norrøn mytologi. Treet kunne hjelpe menneskene mot onde makter. Virket er hardt og ble brukt til mange slags redskaper, men gjenstander av rognevirke måtte ikke brukes i båt fordi det ville bringe ulykke og gi dårlig fiske. Løv og frukter ble nyttet til dyrefôr, og i nødsår ble tørre frukter malt og brukt i barkebrød. Om fruktene sier reven i Æsops fabler: «Høyt henger de, og sure er de!». Likevel kan fruktene brukes til syltetøy og gelé, særlig etter at de har fått en frostnatt eller to. Da blir syrer i fruktene omdannet til sukkerstoffene sorbitol og sorbose. Snapsen «Gammel Dansk» har smak av det som i dagligtale kalles rognebær. Været kommende vinter kan, som kjent, spås ved å studere fruktsettingen hos rogn. Problemet er bare at det noen steder i landet hevdes at «rogna skal slippe å bære to bører samme år», mens det andre steder sies at når det er mye rognebær, blir det mye snø! Altså en norsk helgardering.
Arten finnes viltvoksende i Europa til Lilleasia og Sibir. Den blir et 5-15 meter høyt tre som i naturen ofte er flerstammet. Unge trær har opprettvoksende greiner og slank, oval krone, men etter hvert blir krona mer eggformet. Trærne blir sjelden særlig gamle. Kvisten er gråbrun med sølvgrå overhud og tydelige korkporer. Vinterknoppene har svartfiolette knoppskjell med lysegrå hår og er ikke klebrige. De sitter tiltrykt, er ofte over 10 mm lange og har dreid spiss. I Ås er middeldato for løvsprett 8. mai, men knoppene kan bryte to uker tidligere eller noen år et par uker seinere. Unge skudd blir raskt snaue og gråbrune. Øreblader på årsskuddene er brede, tannete og blir sittende lenge på. Bladene sitter skruestilt og er opptil 20 cm lange, med ni til 15, opptil 6 cm lange, grovtannete småblader. Endesmåbladet er like stort som de øvrige. Småbladene er lansettformete og har usymmetrisk grunn. Bladoversiden er uten behåring og grålig grønn, mens undersiden ofte er tynt behåret. Bladene får høstfarger i guloransje til mørkerødt.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 30. mai, og blomstringen varer i to-tre uker. Blomstene sitter i opptil 15 cm brede, forgreinete halvskjermer. De er kremhvite, om lag 1 cm brede og har pollenblader som er om lag dobbelt så lange som kronbladene. Fruktene er 8-10 mm lange og guloransje til røde bærepler. Hos de fleste individene er de syrlige og bitre, men enkelte kultivarer har frukter uten bitterstoffer.
Hos oss vokser rogn i åpen skog og på innmark i hele landet. Arten er lyskrevende og finnes ofte på steinrik jord, opp til 1500 moh. Den foretrekker lett og godt drenert jord. Rogn er imidlertid tolerant med hensyn til varierende surhetsgrad i jorda, og den er sterk i byluft. Dessuten er trærne robuste i vind. Rogn har vært i kultur i lang tid. Trærne har slank krone og har passe størrelse i små hager, og utvalgte kultivarer er dessuten interessante som gatetrær. I områder med kaldt vinterklima blir rogn også brukt til hekk, men da bør plantene beskjæres årlig helt fra planting. Det blir brukt flere frøkilder tilpasset ulike de delene av landet, fra Jæren i sør til Pasvik i nord. Med valg av egnet frøkilde regnes rogn som vinterherdig til sone 8.
Innen arten er det valgt ut kultivarer med blant annet avvikende kroneform eller fruktfarge. Søyleformen S. aucupária ’Fastigiata’ (Dunganstown, Nord-Irland 1838) og hengeformen S. aucupária ’Pendula’ (omtalt første gang i Tyskland 1911) er noe brukt i grøntanlegg hos oss. Kultivaren S. aucupária ’Rosina’ (Dresden-Pillnitz, Tyskland) setter store, syrlige frukter årvisst. Den har i noen tiår vært en av de vanligste kultivarene i våre grøntanlegg. På markedet finnes også kultivarer med mørkerøde, rosa eller guloransje frukter. Rogn er en Sórbus-art som ikke setter frø ved apomiksi. Det innebærer at frøformerte planter viser genetisk variasjon. Kultivarer må derfor formeres vegetativt – ved poding eller mikroformering.
Arten blir ofte delt i to underarter her i landet:
S. aucupária ssp. aucupária – vanlig rogn er som oftest et stammedannende tre. Underarten er vanlig i lavlandet og forekommer i fjellskogen. Den har tykke småblader som er uten tydelig spiss. Undersiden av bladene og blomsterstanden har behåring. Fruktene er om lag like brede som lange.
S. aucupária ssp. glabráta – fjellrogn er ofte en stor busk. Den finnes i fjellskogen, særlig på østsiden av langfjellene, men den er ikke særlig vanlig. Underarten har småblader med tydelig spiss og nesten ingen behåring på bladundersiden og i blomsterstanden. Fruktene er lengre enn brede. Mellomformer mellom de to underartene forekommer.
Alle slekter og arter i underfamilien Maloídeae i rosefamilien er mottakelige for pærebrann forårsaket av bakterien Erwinia amylowora. Derfor kan vi ikke innføre planter av rogn fra land der denne bakteriesykdommen er påvist. Det betyr i praksis at vi må formere og produsere rognetrær selv her i landet.
Alle rogn- og asalarter tåler godt beskjæring og kroneforming. Trærne er imidlertid nokså næringskrevende, og en bør være særlig påpasselig med nitrogentilførsel. Trær som stagnerer, setter mange blomsterknopper og frukter, og tilsvarende få og korte årsskudd. Slike stagnerte trær vokser dermed lite og kan være vanskelige å få til å vokse bra igjen. En rekke sopper og skadedyr kan angripe rogn. Angrepene svekker trærne, men de er sjelden så alvorlige at trærne dør umiddelbart.
