Blant enkelte er tuja blitt et skjellsord, men mange hageeiere planter tuja når de ønsker å skjerme seg mot omgivelsene. «Livstreet» ble innført fra Nord-Amerika til Europa allerede omkring 1540, og trærne har vært en del av norske parker siden slutten av 1700-tallet. I dag er de fleste tuja som plantes, kultivarer med opprett, tett vekst – godt egnet til planting av hekk.
Tekst: Ole Billing Hansen
Thúja occidentális L. finnes viltvoksende i den østlige delen av Nord-Amerika, det vil si i Canada og de nordøstre delstatene i USA. Der danner den slankt kjegleformete, som oftest enstammete trær som vokser nokså seint, men som kan bli opptil 20 meter høye og mer enn 400 år gamle. Her i landet finnes arten forvillet enkelte steder på Østlandet og i Trøndelag. Fremmedartslista 2018 plasserer den i kategori LO og påpeker at tuja har moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt.
Stammebarken er brun og løsner i lange trevler. Toppskuddet er stivt og rettet oppover. Greinene vokser fra horisontalt til opprett. Skuddsystemet er som oftest flatt, for sideskuddene peker ut i motsatt retning av hverandre. Bladverket er matt gulgrønt og får ofte en markert brunlig farge om vinteren. Bladene er skjellformete og overlappende. De sitter korsvis motstilt, og kantbladenes topp sitter tiltrykt skuddet og peker framover. Hvert blad er 3-4 mm langt, gulgrønt på oversiden og grågrønt under. Flatebladenes overside har som regel en halvkuleformet blære som inneholder et duftende harpikssekret. Både blader og skudd lukter sterkt ved gnidning. Harpikskjertlene er særlig tydelige på døde blader på kraftige skudd. Frøplanter og kultivarer i juvenil fase har nålformete og langt tilspissete blader.
Hannblomsterstandene er opptil 3 mm lange, runde og sitter enkeltvis og endestilt. De er svarte før blomstene åpner seg. Pollenet spres med vind. Kongleanleggene er eggformete og 6-14 mm lange. De sitter opprett og enkeltvis på sideskudd, men ofte tett sammen. Konglene modner i løpet av én sesong. Modne kongler er lysebrune og har tre til fem par kongleskjell, men ofte er bare fire av kongleskjellene fertile. Frøene er 3 mm lange, smale og har en utrandet frøvinge som bidrar til spredning med vind.
Tujaslekta omfatter fem eller seks arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær. To av artene finnes viltvoksende i Nord-Amerika, de øvrige i Øst-Asia. Thúja occidentális var det første nordamerikanske treslaget som ble innført til Europa, på 1540-tallet. Det ble kalt «l’arbre de vie» – livstreet, og den latiniserte formen «arborvitae» finner vi igjen i engelsk og oversatt til «Lebensbaum» på tysk. Arten kom til Norge mot slutten av 1700-tallet. Her i landet blir trærne gjerne flerstammete og om lag 10 meter høye. Tuja tåler beskjæring godt, men det bør alltid være grønne plantedeler igjen etter beskjæringen, for plantene bryter ikke eller svært dårlig fra sovende knopper. I tidligere tider var det vanlig å forme trærne som søyler. Frittvoksende trær av arten får en løs, noe uregelmessig form. Derfor bruker vi i dag helst kultivarer med mer kompakt vekst. Tuja blir brukt til hekker og som frittstående eller i grupper i hagen, mens dvergformer kan brukes i store balkongkasser eller ved gravminner og andre steder der plassen er begrenset. Denne vanligste tuja-arten får en lite attraktiv bronsefarging om høsten og vinteren, men fargen blir grønn igjen så snart vårveksten kommer i gang. Tuja blir regnet som noe mer herdig enn arter av Chamaecýparis, som den kan forveksles med når plantene er uten kongler. Tuja og kultivarer av denne kan plantes uten fare for vinterskade i sone 4, men mange kultivarer klarer seg også i sone 5-6. Art og kultivarer kan være utsatt for beiting av hjortedyr om vinteren. Arten er lyselskende, men ellers nokså nøysom og kan vokse på de fleste jordarter bare røttene har tilgang på oksygen. I naturen er den ofte det eneste treslaget som overlever på fuktige myrer. Ved mangelfull vanning og gjødsling kan plantene sette store mengder kongler, noe som virker skjemmende for oss, men småfugler forsyner seg av frøene gjennom vinteren. Det høye innholdet av harpiks gjør veden svært holdbar, og kvister og greiner råtner seint når avfallet legges i komposten.
Veden hos tuja er holdbar, noe som gjør treslaget ettertraktet som tømmertre der det finnes viltvoksende. Både ved og grønne deler av plantene har en spesiell lukt. Plantedeler har derfor vært brukt til røkelse. Slektsnavnet kommer fra gresk thyia, som er betegnelsen på en duftende harpiks, trolig hentet fra en tuja-art som vokser ved Middelhavet. Plantesaften er giftig og kan virke irriterende på hud og slimhinner, men rådyr kan beite på plantene om vinteren. Tuja utvikler seg best når de står fullt soleksponert. I skygge blir plantene glisne, og greinene blir lett nakne. Trærne regnes som lite til middels robuste mot vind og er følsomme for saltholdig luft. Tuja liker seg best på moldrik og litt sur jord. Det kompakte rotsystemet gjør at også nokså store planter kan flyttes med hell.
T. occidentális blir formert med frø, men i dag bruker vi nesten utelukkende kultivarer av arten, og disse må formeres med stiklinger.
