Ulmus glabra ‘Pendula’ og ‘Camperdownii’ – alm som treparasoll

Hengeformer av alm har flott vintersilhuett. Foto fra Sankthanshaugen i Oslo i 2005.

«Hengealm» er et ganske vanlig innslag på gravplasser og i parkanlegg. Det er sannsynligvis to ulike kultivarer med skotsk opphav som har vært i handelen under navnet Úlmus glábra ‘Pendula’.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Begge kultivarene danner små, bredkronte trær med hengende greiner. De blir vanligvis podet på en 180-200 cm høy stamme av vanlig alm og vokser svært begrenset i høyden ved å sette nye, buende skudd fra de øverste greinene. Dersom vi ønsker et høyere tre, må noen av skuddene bindes opp for etter hvert å danne nye greinetasjer.

Eldre eksemplarer av «hengealm» har greiner som når ned til bakken og kan danne et lite rom innunder krona. Foto fra Bergen i 2010.

Úlmus glábra ‘Pendula’ er tidligere også blitt omtalt med synonymet ‘Horizontalis’. Denne kultivaren har krone med bred parasollform. Den ble oppdaget blant frøplanter og tatt vare på i en planteskole i Perth i Skottland en gang før 1816. Úlmus glábra ‘Camperdownii’ har enda mer hengende greiner, slik at krona blir slankere. Etter hvert får denne kultivaren krone med halvkulefasong, og greinene rekker vanligvis helt ned til bakken, hvor de kan legge seg utover. I grøntanlegg blir disse greinene skåret bort for ikke å komme i konflikt med grasklippere eller nabovegetasjon. Trærne danner etter noen år et tett løvheng med mørkegrønne blader ut gjennom vekstsesongen. Kultivaren ‘Camperdownii’ ble funnet i parken ved godset Camperdown House i Dundee i Skottland omkring 1850.

Hengeformene av alm blir gjerne plantet på minnesteder og gravplasser, men det er ikke uvanlig å finne trær med denne kroneformen også i vanlige byparker. Etter hvert som greinene vokser ned mot bakken og stadig nye greiner skygger ut de innerste, som da blir klipt bort, får vi et åpent rom under krona. Dette rommet kan vi forstørre ved å skjære bort de innerste friske greinene, og med tålmodig skjøtsel kan treet etter et par tiår brukes som «lysthus».

På steder med nærgående trafikk må de hengende greinene beskjæres. Foto fra Risør i 2013.

Blomstring og løvsprett kommer om lag én uke seinere enn hos arten, men med unntak av de sterkt hengende greinene er alle karaktertrekk lik dem vi finner hos viltvoksende alm. Kultivarene er dessverre mottakelig for almesyke, som kan drepe trærne. Med hensyn til vinterherdighet regnes de som sikre til sone 5.

Synonyme navn for kultivaren ‘Pendula’ er Ulmus montana horizontalis Kirchn. og Ulmus montana var. pendula Loud. Kultivaren ‘Camperdownii’ har også vært kalt Ulmus montana pendula Kirchn. non Loud. og Ulmus scabra pendula Dipp.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6