Almekultivaren ‘Jacqueline Hillier’ kan knapt nok betegnes som et tre. Som regel er plantene flerstammete, og de fleste vil nok heller kalle kultivaren en busk, i hvert fall mens plantene er unge.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Plantene vokser ganske langsomt, men de utvikler seg etter hvert til to til tre meter høye og tilsvarende brede, tettvokste busker. Med alderen blir plantene mindre tettvokste og kan lettere karakteriseres som flerstammete trær. Plantene kan sette enkelte rotskudd, men de blomstrer ikke og setter dermed ikke frukter. Kvister og skudd er tett behåret. Bladene er 2-4 cm lange og har en sandpapiraktig overflate slik som hos Úlmus glábra.
Kultivaren er oppkalt etter svigerdatteren til Sir Harold Hillier i Hillier Arboretum. Den ble opprinnelig funnet i en privathage i Birmingham i England i 1966, og Hillier formerte planter med stiklinger derfra. Hageeieren kunne ikke si noe sikkert om morplantens opprinnelse men antydet at den kunne ha blitt innført fra utlandet av en slektning. Det har vært lansert teorier om at den kan ha sin opprinnelse i Úlmus púmila L., som finnes viltvoksende fra Turkestan og Vest-Sibir til Nordøst-Asia, men andre dendrologer har ført den til Elegantissima-gruppen innen Úlmus x hollándica Mill. Det er hybriden mellom Úlmus mínor Mill. og Úlmus glábra Huds. Hvorvidt disse artene virkelig er foreldre til kultivaren ‘Jacqueline Hillier’, er ikke sikkert fastslått, så kultivaren blir gjerne omtalt uten artsepitet.
Úlmus ‘Jacqueline Hillier’ er ofte plantet i steinbed og små hager hvor det er trangt om plassen og ikke plass til større trær. Kultivaren kan også brukes til hekk, og noen har laget ekte bonsai i potter av de småvokste almeplantene. Fra Nord-Amerika heter det at kultivaren har overvintret bra ved temperaturer ned til -32 °C. Den trives bra i danske grøntanlegg, men den er så lite prøvd her i landet at det er vanskelig å fastslå herdighetssone hos oss.
