Veitchedelgran – med opprinnelse ved Japans hellige fjell

Blant edelgranartene er det nesten ingen som blir så små trær at de kan få plass det vesle arealet mange av dagens hager tilbyr. Også veitchedelgran blir for stor etter noen år, men den beholder god kjegleform og greiner til bakkenivå om den står solrikt – og kan felles når treet blir for plasskrevende. Blålige kongelanlegg på unge trær er en attraktiv bonus.

Tekst: Ole Billing Hansen

Veitchedelgran (Ábies veítchii Lindl.) finnes viltvoksende i de sørlige og sentrale fjellområdene i Japan opp til 2400 moh. I hjemlandet kan trærne bli om lag 35 meter høye med slankt kjegleformet krone. Når trærne står lysåpent, beholder de lenge greinene helt ned til bakken.

 

Det er stor fargekontrast mellom oversiden og undersiden av nålene hos Ábies veítchii. Foto: Jeanette Brun

Stammebarken er glatt og grålig brun med enkelte harpikskuler. På eldre stammer sprekker barken opp, og det blir dannet langsgående furer. Greinene er korte, horisontale, og ved greinfestet finnes en artstypisk, ringformet fold. Kvisten er svært bøyelig, rødbrun og tett behåret som ung. Vinterknoppene er kuleformete, med mye gjennomsiktig harpiks og med et rødpurpur skjær. Nålene er friskt, blankt grønne, opptil 2,5-3 cm lange og utrandet. De står i vinkel ut fra siden av kvisten og peker skrått opp på oversiden, men som oftest med tydelig midtskille langs kvisten. Spalteåpningsbåndene er nærmest kritthvite og skarpt avgrenset. Enkelte rader av spalteåpninger kan forekomme på oversiden av nålene. Konglene er 5-7 cm lange, 3 cm brede, sylindriske og med dekkskjell som er litt lengre enn kongleskjellene. De er vanligvis blåaktige før modning og forekommer også hos ganske unge trær. Frøene er gule med svartaktig frøvinge.

Arten blir ofte delt i to varieteter; Á. veítchii var. nikkoénsis Mayr. og Á. veítchii var. olivácea Shiras. Førstnevnte har bare 4-5 cm lange kongler, og det er bare spissen av dekkskjellene som stikker ut av konglene. Sistnevnte har grønne kongleanlegg, men er ellers lik arten.

Veitchedelgran har blålige kongleanlegg. Foto: Jeanette Brun

Veitchedelgran har også vært kalt fujiedelgran, etter Japans hellige fjell Fuji-san (Fujiyama). Arten har vært kjent av europeere siden 1861, men de første frøene av arten, samlet inn og sendt av den engelske planteskolemannen John Gould Veitch (1839-1870), spirte ikke, så det var først etter en ny frøleveranse ved Charles Maries i 1877 at det ble laget planter i Veitch planteskole. Siden ble frø formidlet og planter tatt i kultur i andre europeiske land. I naturen vokser frøplantene raskt i ungdomsfasen, men hos oss er årsveksten heller liten, og trærne blir trolig ikke mer enn 15-20 meter høye hos oss. Arten er foreløpig ikke mye brukt her i landet. Fremmedartslista 2018 konkluderer med at den har lite invasjonspotensial og ingen kjent økologisk risiko. Veitchedelgran har et mer livfullt bar enn mange andre edelgranarter. De oppbøyde nålene på kvisten viser fram den hvite undersiden, noe som skaper en god kontrast, særlig når trærne er blitt store. Arten er aktuell til pyntegrønt og for planting i parker og større hager. Den trives best i kystklima, men ser ut til å klare seg bra også i tørrere områder og er tolerant mot byluft. Vi regner arten som herdig til sone 5.

Kilder

Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Abies veitchii, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. (https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/2897)
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted, Oslo. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M.; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s. ISBN 82-529-2172-8