Vi finner av og til epletrær ute i naturen. Det kan være den opprinnelig viltvoksende arten vi omtaler her, men det kan også være planter som har oppstått fra frø av hageepler. Fugler som er ute etter saftig høstmat, skiller ikke mellom epleslagene, selv om villepler som oftest er bittersure.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Villeple (Málus sylvéstris Mill.) finnes opprinnelig viltvoksende i Mellom-Europa og Lilleasia. Det blir et opptil 7 meter, ofte flerstammet, tre, men arten kan også finnes som en tettvokst busk. Her i landet regnes den til villfloraen på Østlandet og langs kysten til Nord-Trøndelag. Arten forekommer også enkelte steder i Nordland, men mange steder her i landet kan det være uklart om det dreier seg om forvillete planter fra frukthager (M. doméstica Borkh.), eller hybrider med denne. Vi finner som regel villeple i kratt, langs skogbryn og i blandet løvskog; jfr. artsepitetet «som hører til i skogen». Kroneformen er som regel preget av omgivelsene, men frittstående trær har ofte omvendt eggformet til bred elliptisk krone.
Stammebarken er brun til gråbrun. Særlig hos unge planter kan det forekomme en del greintorner, som er omdannete kortskudd. Unge planter er også rasktvoksende med greiner som streber oppover. Eldre trær har langskudd med mindre tilvekst og ofte et stort antall kortskudd med blomsteranlegg. Unge skudd er rødlig brune og uten behåring. Bladene er 4-8 cm lange, ovale til eggformete, med bølget og sagtannet rand. De er uten behåring, i motsetning til M. doméstica, som har behårete blader. Bladskaftet er 2-4 cm langt, om lag halvparten så langt som bladplaten.
Ungdomsfasen varer vanligvis i minst ti år før trærne går over i voksenfase og er i stand til å blomstre. Deretter er blomstringen mer eller mindre årviss. Begynnende blomstring i Ås er omkring 25. mai. Blomsterknoppene er rosa, mens blomstene er duftende, opptil 4 cm brede og hvite til svakt rosa. Pollenbladene er gule. Beger og blomsterskaft er uten behåring. Griflene er som oftest noe sammenvokst ved basis. Fruktene er 2-4 cm lange, runde, bittersure og gulgrønne, gjerne med rødlig solside. De modner i løpet av september. Selv om fruktene aldri er søte som hos hageepler, har de opp gjennom tidene vært brukt til mat og produksjon av sider. Kvinnen som ble funnet gravlagt i Osebergskipet hadde med seg villepler i graven. Villeple, særlig underarten M. sylvéstris ssp. mítis og et par andre eplearter regnes som opphav til de eplesortene vi dyrker i dag.
Villeple er ettertraktet av vilt. Hjortedyr beiter på blader og kvister, mus og andre gnagere forsyner seg av barken, og ikke minst er mange fuglearter ute etter fruktene om høsten. Også mange insekter og annet småkryp trives i villepletrær. Arten bidrar derfor til å opprettholde biologisk mangfold.
M. sylvéstris finnes viltvoksende på nøytral til kalkrik jord. Hos oss vokser arten oftest på steinrik mark og i varme skogkanter. I Danmark regnes villeple som sterk mot vind, og den skal tåle moderat saltholdig luft. Som andre Málus er villeple en lyselskende art.
