I naturen finner vi som regel svartor på steder med jevn fuktighet, som langs bekker og på sumpmark. Men i grøntanlegg kan vi plante svartor også på tørrere steder.
Tekst: Ole Billing Hansen
Hos oss blir svartor (Álnus glutinósa (L.) Gaertn.) 15-20 meter høye trær, som oftest med store greinvinkler og åpen krone, men eldre trær kan ha en tettere og godt forgreinet krone. I mildt klima lenger sør i Europa kan trærne bli mer enn 20 meter høye og i sjeldne tilfeller nær 30 meter. I motsetning til gråor setter svartor sjelden særlig mange rotskudd, men fra stubben til felte trær vil det bryte en del skudd som kan bli nye stammer. Sårved får en sterkt rødlig brunfarge. Eldre stammebark blir brunsvart og sprekker opp i skorper.
De rødfiolette til grønnlige vinterknoppene er 6-8 mm lange og sitter skruestilt på hvert sitt korte skaft. Unge skudd er snaue og dekket med klebrige kjertler, noe som er bakgrunnen for artsepitetet glutinósa, som betyr klebrig eller klissen. Bladene er 4-10 cm lange og bredt omvendt eggformete med avrundet, tverr eller utrandet spiss. De har fem til åtte par med sidenerver og er mørkegrønne med blank overside og lysere underside. Unge blader kan være klebrige. Bladene er snaue med unntak av gulbrune hårdusker i nervevinklene på undersiden. Bladranden er uregelmessig avrundet til grunt dobbelt sagtannet. Bladskaftet er 1-2,5 cm langt. Bladene faller av grønne om høsten.
Hannraklene utvikler seg på trærne i løpet av høstmånedene og overvintrer mørkt rødbrune og 2-3 cm lange. De vokser videre om våren og blir til brune, 5-10 cm lange, hengende rakler som sitter i grupper på tre til fem. Blomstringen kommer før løvsprett. I Ås er middeldato for begynnende blomstring hos svartor 13. april, men blomstringen kan forekomme allerede i slutten av mars, eller så seint som første uke i mai, dersom våren er kjølig. Hunnraklene er mørkt rødbrune og sitter på tydelige skaft i grupper på tre til åtte. Mot slutten av sesongen har de utviklet seg til brune «orekongler». Om høsten har trærne både grønne kongleanlegg for kommende års blomstring og fullmodne, 1-2 cm lange, eggformete «orekongler». Disse blir sittende på treet hele vinteren og framover våren. Selve fruktene er små, flate vingenøtter som blir spredd i tørre perioder gjennom høst og vinter.
Svartor finnes viltvoksende i Europa til Kaukasus og Sibir, samt i Nord-Afrika. Her i landet finner vi arten på Østlandet til 660 moh. og langs kysten til Nord-Trøndelag, særlig i sumpskog og andre steder med høy grunnvannstand. På Vestlandet finner vi også arten som et skogstre i liene. Som andre arter av or har røttene knoller med nitrogenfikserende Frankia-bakterier. Det innebærer at treslaget ikke behøver tilgang på mineralisert nitrogen i jorda og at det er en pionérart som kan etablere seg både på tung, tett og vannmettet jord. Trærne hjelper naboplanter som ikke selv har evnen til å hente nitrogen fra lufta, med fiksert nitrogen i nedbrytbare blad-, kvist- og rotrester. Voksestedet bør være solrikt eller ligge i halvskygge, gjerne på næringsfattig jord og steder som har høyt grunnvannsspeil eller er utsatt for kortvarig oversvømmelse. Svartor blir i tillegg regnet som kalktolerant og middels tolerant mot salt.
Frittstående trær har en helt karakteristisk, mørk vintersilhuett med vannrette greiner og et nettverk av korte, findelte smågreiner. Tidlig vår får krona gjerne en mer brunrød farge, noe som blant annet skyldes store mengder rakleanlegg. Svartor har også prydverdi under blomstringen om våren og når bladverket står skinnende grønt på forsommeren. Det rødlige virket av kjerneved blir kalt «Nordens mahogny» og brukes blant annet til møbler og innredninger. Tidligere ble det brukt til så forskjellige ting som tresko og klangbunn i hardingfeler. Svartor bør plantes på steder som ikke tørker helt ut. Arten fortjener å bli plantet mer enn i dag, særlig på steder med periodisk høy grunnvannstand, som ved bekker og i regnbed, hvor det ikke er mange andre alternativer. Svartor danner fortykkete, hvite røtter med innvendige luftkanaler når rotsystemet står i vann. Dette sikrer lufttilgang til rotspissene. Arten greier seg godt i kjølig kystklima til sone 6. I innlandet bør vi begrense plantingen til sone 4.
Svartor blir vanligvis formert med frø. Stiklingsformering er mulig, men lite brukt i praksis. Av og til finner vi i naturen former med blader som har grunne eller dype fliker. Noen av disse har fått egne kultivarnavn. Sørover i Europa finnes også flere varieteter, former og kultivarer innen arten, blant annet hengeformer og kultivarer med gule blader.
