Våre naturlige vannveier har mye å by på. Bare tenk på lyden av en klukkende bekk. Å hvile blikket på rennende vann. Fryden av å se fisker og fugler hoppe opp og dukke ned etter insekter, i skyggen av frodig kantvegetasjon.
Tekst: Kristin Kornberg Harr, landskapsingeniørstudent ved NMBU
Naturtypen «elvevannmasser»
På verdensbasis forsvinner populasjonene av ferskvannsarter i rykende fart – hele 83 prosent reduksjon fra 1970 til 2014. Det er faktisk enda raskere enn i de marine eller terrestriske (landbaserte) økosystemene. Elver er overraskende nok en rødlistet naturtype i Norge. Det vil si naturtypen «elvevannmasser», altså økosystem i rennende vann. Den har klassifiseringen «nær truet». Hvordan kan det ha seg? Hele 70 prosent av de største vassdragene her i landet er regulert. Det er også 15 av de 20 høyeste fossefallene. Vannkraft er den største årsaken til forringede vannforekomster i Norge, samtidig som den er vår viktigste energikilde. Videre har det vist seg at landbruk og veibygging fører til store tap av vassdrag, opp mot 90 prosent i urbane strøk og landbruksområder. Denne dårlige økologiske tilstanden kommer av menneskelig aktivitet som har ført til fysiske, kjemiske og biologiske endringer. Mange av disse bekkene vil nok aldri bli som før, men vi er ressurssterke, og mange av disse endringene kan i stor grad reverseres og forbedres med nettopp menneskelig aktivitet; i tillegg til å åpne, kan vi restaurere. For hva utgjør egentlig en naturtype? Den utgjøres av artene som finnes der, og mange av disse kan vi tilrettelegge for. Artene har også hver sin jobb, sin nisje, i økosystemet og holder hjulet i gang. Og reparerer vi økosystem, ja da driver vi med naturrestaurering – i dette tilfellet bekkerestaurering.
Les hele artikkelen om bekkerestaurering i park & anlegg 9/2024 med utgivelse 14. november.
