Picea abies – viktig skogstre og tradisjonsrik klipt hekk

Et av våre vanligste skogstreslag har ikke lenger noen stor rolle i norske grøntanlegg. Til det blir trærne for store i dagens små hager, og i større grøntanlegg gir trærne mye skygge. Det grunne rotsystemet konkurrerer dessuten om vann og næring med mer ønsket vegetasjon. Gårdstradisjonen med en klipt granhekk rundt hagen ved våningshuset er også på vei ut. Slike hekker blir gjerne erstattet av mer lettskjøttet tuja, noe som er et åpenbart stilbrudd.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Vi finner likevel fortsatt grantrær som en del av mange parkmiljøer, og småvokste kultivarer er det plass til både i offentlige lommeparker og i små privathager.

Gran (Pícea ábies (L.) H.Karst.) finnes viltvoksende i nordlige og sentrale deler av Europa. Trærne kan bli mer enn 50 meter høye med stammetverrmål opptil 1,5 meter. Her i landet blir grantrær som regel bare om lag 30 meter høye, selv om større høyder også er observert. Hos oss finner vi arten i naturlige bestand på Sør- og Østlandet og nord til Saltdal. På Vestlandet finnes gran viltvoksende i Voss og Romsdal, men i områder utenfor disse er arten plantet. Gran finner vi til 1280 moh., men over tregrensen blir det bare små, vindpregete busker. Noen botanikere deler arten i to underarter; P. ábies ssp. ábies – vanlig gran og P. ábies ssp. obováta – sibirgran. Sistnevnte finner vi her i landet bare i østlige deler av Finnmark. Den blir av noen botanikere regnet som en egen art; P. obováta, med tett behårete årsskudd, nokså korte nåler, ovale kongler og omvendt eggformete kongleskjell med avrundet spiss.

Under blomstring står de røde kongleanleggene hos gran opprett.

Øverst på hvert årsskudd blir det hos grantrær dannet en endeknopp og en krans av dominerende sideknopper. Sideskudd fra disse knoppene danner etasjer av nye greiner. Krona er spisst kjegleformet og greinene horisontale, ofte noe buete eller hengende, men i enden peker de skrått oppover. Smågreinene henger ofte ned fra siden av hovedgreinene. I områder med mye snø om vinteren kan greinene bli svært hengende og krona slank og sylindrisk. Hos unge trær er stammebarken rødbrun, mens eldre trær får grålig og skorpedannende bark.

Kvisten er rødbrun og av og til behåret. Vinterknoppene er spisse, slankt kjegleformete, brune og uten harpiks. Nålene er 1-2,5 cm lange, stive, spisse, mørkegrønne og peker framover langs kvisten i en spiss vinkel. De dekker ikke kvisten på undersiden. Hos unge trær kan nålene være nokså flate. Spalteåpningene er vanligvis ordnet i et par rekker, og vi finner dem på alle fire sider av nålene. Hannblomsterstandene minner om korte, tykke rakler og finnes i bladhjørnene på fjorårsskudd, særlig på den øvre delen av skuddet. Konglene sitter enkeltvis og er først opprette, men blir ganske snart hengende. Umodne kongler er grønne eller purpurfargete. Konglene modner i løpet av vekstsesongen, sprer frøene og faller av gjennom vinteren. Modne kongler er rødlig brune, 8-18 cm lange med bredt rombiske kongleskjell med utrandet spiss. Frøene er brunsvarte, 4-5 mm lange og med en lysebrun, 10-15 mm lang frøvinge.

Umodne kongler er røde hos noen grantrær, grønne hos andre.

Gran er det viktigste skogstreet på Østlandet og deler av Sørlandet, Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Veden brukes til papirmasse og konstruksjonsvirke, men virket råtner lett i fuktige omgivelser. Skogbruket har strenge regler for flytting av planter av ulike frøkilder. Valget av frøkilde er svært viktig, også i grøntanlegg. Med riktig frøkildevalg kan arten klare seg bra til sone 8. Gran trives best der jorda er dyp og humusrik. Trærne er nokså næringskrevende, men arten kan også være nøysom. Den vil ha kalkfri jord. Treslaget tåler å vokse skyggefullt i skogen. Trærne konkurrerer godt om lyset, men de blir gjerne høye og dessuten tynne i baret når lystilgangen er dårlig. I grøntanlegg gir vi trærne bedre forhold, også med hensyn til næring.

På Østlandet har klipte hekker av gran lange tradisjoner.

I hageanlegg i Norge kom gran inn med barokkstilen. Det var behov for treslag som gjorde mer av seg enn klipt barlind og som kunne brukes i større deler av landet. Gran var også et selvsagt valg i landskapshagene og ble plantet frittstående eller i mindre grupper. Avvikende former, som heksekoster og former med unormal forgreining, som «slangegran» (P. ábies f. virgáta) og «flettegran» (P. ábies f. viminális), ble populære fra slutten av 1800-tallet.

Bar og kongler av gran har lange tradisjoner som dekorasjonsmateriale, og arten er fortsatt viktig til juletreproduksjon. Flyktige stoffer fra dekorasjoner og juletrær innendørs kan føre til allergiske reaksjoner. I grøntanlegg kan vi finne gran som frittstående trær eller i lehegn der det er plass nok, eller vi kan bruke arten til klipt hekk. Granhekker blir svært tette og skjermer godt mot støv og vind. Vi må klippe slike hekker årlig, men lite av gangen, for det bryter ikke nye skudd fra gammel ved hos gran. Dersom vi ikke er påpasselige med beskjæringen, vil granhekken raskt bli for stor både i høyde og bredde. Dessuten bør vi klippe hekken slik at den er bredest nede, ellers blir den fort glissen.

Det finnes mange kultivarer innen arten, og noen av disse egner seg bra der det er liten plass. Særlig seintvoksende dvergformer er populære i hagen, men disse har ofte oppstått som mutasjoner og kan være ustabile, slik at de av og til muterer tilbake og danner kraftigvoksende skudd. Slike bør fjernes raskt for å beholde kultivarens ønskede egenskaper.

Kilder

Krüssmann, G. 1983. Handbuch der Nadelgehölze. 2. Aufl. Parey, Berlin og Hamburg. 396 pp. ISBN 3-489-62622-2
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted, Oslo. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M.; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s. ISBN 82-529-2172-8