Osp har ikke vært vanlig å plante i grøntanlegg. Arten regnes av mange som et ugras fordi trærne setter mange rotskudd. Til tross for denne ulempen blir det plantet osp i enkelte nyanlegg.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Pópulus trémula L. finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika, Lilleasia, Sibir og Kina. Trærne er særbo. De kan bli opptil 20 meter høye, og når de står fritt, kan krona bli bred. Arten er svært vanlig hos oss, særlig i åpen skog og tørre lier. Den finnes i nesten hele landet, helt opp til 1200 meter over havet. Osp kan også finnes over skoggrensen, men har da buskform. Trærne er rasktvoksende, men de blir sjelden mer enn 100 år gamle.
Unge trær har glatt, gulbrun til grågrønn bark. Hos eldre trær sprekker barken opp og blir gråsvart og furete. Årskvisten er brunrød og rund. Vinterknoppene er 5-10 mm lange, spisse, mørkebrune og noe klebrige. Bladplaten er vanligvis 3-12 cm lang, eggformet til rund, og bladranden er bølget og rundtannet. Under løvsprett, som i Ås er omkring midten av mai, er bladene rødlig grønne. De har filtbehåring rett etter at de har brutt, men de blir snart helt snaue. Bladoversiden er grågrønn, mens undersiden er matt. Bladskaftet er 4-7 cm langt og sammentrykt i rettvinklet plan til bladplaten. Dette er årsaken til de typisk skjelvende bevegelsene hos ospeblader. Osp setter lett rotskudd, som har eggformete, lengre blader, med hjerteformet eller tverr bladgrunn og ofte grov, ujevn tanning. Bladene kan få vakre høstfarger i gult, oransje eller rødt.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 20. april. Osp er, som andre Pópulus-arter, vindpollinert. Hannraklene er 5-8 cm lange, og blomstene har seks til 15 pollenblader med røde pollenknapper. Rakleskjellene er handflikete og tett besatt med hvite hår. Hunnblomstene sitter i litt lengre rakler. De har røde, forgreinete arr, og kapslene kan være opptil 4 mm lange. Frøene er svært små og utstyrt med lange ullhår. Frukter og frø modner tidlig på sommeren.
Det finnes flere varieteter, blant annet P. trémula var. villósa med lodne blader. Denne forekommer også her i landet. Det finnes i tillegg noen navngitte kultivarer. De mest kjente har avvikende vekstform.
Ospeveden har ikke lett for å råtne når den blir holdt jevnt fuktig. Tidligere var den særlig verdsatt fordi stokkene egnet seg til fundament i vann eller våt jord. I dag brukes virket blant annet som panel i badstuer. Barken inneholder de kjemiske stoffene salicin og populin som begge virker febernedsettende. Ospebark og -blader er beverens favorittmat.
Osp kan formeres med frø, rotskudd eller kviststiklinger. Utvalgte kultivarer blir som regel podet. Pópulus-arter hybridiserer lett, og frø bør ikke høstes der flere arter står sammen. Det er forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av Pópulus fra alle land utenfor Europa.
Dersom vi ønsker å fjerne ospetrær i grøntanlegg, bør vi skjære bort en ring av bark inn til veden nederst på stammen om våren ett eller to år før trærne skal felles. Metoden kalles ringbarking eller «sokking». På denne måten sulter vi ut rotsystemet slik at det blir mindre næringsreserver igjen til å sette rotskudd. Dersom vi feller osp uten slike forberedelser, vil trærne reagere med å produsere mengder av rotskudd. Rotskuddene kan også behandles med systemiske ugrasmidler, men da må vi være oppmerksomme på faren for å ødelegge nabotrær som har rotkontakt. Osp er lite kravfull med hensyn til jordbunnsforhold og kan vokse godt både på lett sandjord og på stiv leirjord. Arten er svært vinterherdig og kan plantes til sone 8.
Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
