Heggblomstringen er et varsel om begynnende sommer. Når heggen står full av store klaser med hvite, duftende blomster, er det en fryd for øye og luktesans. Hegg er ett av de vakreste innslagene i norske kulturlandskap. Det er en pionér som tåler å stå fuktig og skyggefullt.
Tekst: Ole Billing Hansen
Hegg-gruppa i slekta Prúnus (underslekta Pádus) har arter med monopodiale langskudd og en innerbark som ofte smaker og lukter vondt.
Hegg (Prúnus pádus L.) finnes viltvoksende i Nord- og Mellom-Europa samt Asia til Korea og Japan. Arten er et løvfellende, opptil 15 meter høyt tre eller en stor busk med mørkebrun bark og overhengende greiner. Unge skudd er først i sesongen fint behåret med dunhår, men de blir etter hvert snaue. I løpet av første vekstsesong blir skuddene glinsende rødbrune med mange lyse korkporer. Vinterkvisten har tydelige, lyse korkporer og lange, tilspissete, noe dreide knopper med knoppskjell som blir mørkere mot grunnen. Innerbarken er bitter og har en sterk og nokså ubehagelig lukt. I Ås kommer løvsprett omkring 1. mai, men datoen kan variere tre uker i hver retning, først og fremst avhengig av temperaturen om våren.
Bladene er fint sagtannete med rette spisser, brått tilspissete, 6-12 cm lange og omvendt eggformete til elliptiske. Bladgrunnen er avrundet, og bladene er uten behåring med unntak av fine hår på nervene på undersiden. Oversiden er mørkegrønn og litt rynkete, mens undersiden er mer blålig grønn med framtredende nervatur. Bladskaftet er om lag 1,5 cm langt, snaut, ofte rødlig og som regel med to kjertler nær bladgrunnen. Bladene får gulrød høstfarge.
Middeldato for begynnende blomstring er 20. mai. Blomstringen varer i to-tre uker. Blomstene er hvite, duftende og 1-1,5 cm brede. De sitter 15-20 sammen i opptil 12 cm lange, hengende klaser. Begerrøret er bredt omvendt kjegleformet med eggformete lapper med tenner og kjertler. Pollenbladene er omtrent halvparten så lange som de om lag 6 mm lange kronbladene. Fruktene er ertestore, runde og svarte ved modning. De har en bitter, snerpende smak. Fruktkjøttet er ikke giftig, men frøene og alle andre plantedeler inneholder giftige stoffer.
Arten blir gjerne delt i to underarter: P. pádus ssp. pádus – vanlig hegg er vanlig i lavlandet, i dalførene og i fjordstrøk til Finnmark. Denne har om lag snau kvist, tynne blader med lite markert nervatur på undersiden og bare behåring langs midtnerven. Blomsterklasene er hengende, og endocarp (skallet rundt frøet) har ribber på sidene. P. pádus ssp. boreális – fjellhegg finnes spredt i fjellskogen i hele landet. På Hardangervidda finner vi denne underarten opp til 1260 moh. Den har finlodden kvist, blader med markerte nerver på undersiden og behåring både på og mellom nervene. Blomsterklasene er sprikende til opprettvoksende, og endocarp har jevne sider. Mellomformer mellom de to underartene ser ikke ut til å være vanlig.
Det er valgt ut kultivarer med avvikende vekstform, bladform, bladfarge, fruktfarge og med fylte blomster. P. pádus ‘Erecta’ har bred, kjegleformet krone og opprett vekst med rikelig forgreining. P. pádus ‘Colorata’ har rødlige blader om våren samt rosa blomster. Begge synes nokså sterke mot angrep av spinnmøll.
Hegg har vært dyrket i svært lang tid. Christian Gartner omtaler i Horticultura (1694) arten som «fuglekirsebær». Fruktene ble spist av mennesker i gammel tid, men i dag synes de fleste at de er for sure å spise rett fra treet. De kan imidlertid smaksette sprit eller brukes til likør. Blader, bark, blomster og frukter har spilt en viktig rolle i folkemedisinen. Bark og frukter har vært brukt til farging. Våre forfedre brukte dessuten blomstringen hos hegg som et tegn på riktig såtid for varmekrevende planter.
Hegg regnes som en pionérart. Den trives best på næringsrik jord som holder godt på fuktigheten, og den tåler relativt godt å vokse i skygge. Arten er velegnet til léplanting, buskasplanting og ved revegetering med viltvoksende arter, særlig på skyggefulle steder der det er få alternativer. Den er spesielt verdsatt i Nord-Norge, der utvalget av andre blomstrende trær ikke er så stort. I Sør-Norge blir hegg ofte angrepet av heggspinnmøll (Hyponomeuta sp.), som ved store angrep på forsommeren raskt snauer plantene for blader og lager et grått spinn på trærne. Utrolig nok overlever plantene slik snaugnaging og bryter på nytt etter angrepet, men prydverdien blir sterkt redusert.
Hegg blir vanligvis formert med frø. Ungdomsfasen varer i 10-15 år, så stiklingsformering av voksne individer kan være aktuelt for at plantene skal vokse raskere. Etablerte planter kan sette en del rotskudd, noe som blir framskyndet ved kraftig beskjæring eller trefelling. Hegg regnes som vinterherdig til sone 8, men valg av egnet frøkilde er viktig.
