Rhus typhina – med vinterkvist som hjortens bastgevir

Hjortesumak kan egne seg til planting i forhager. Foto fra Oslo i 2017.

Etter en varm sommer og en høst uten tidlig nattefrost kan vi oppleve fargeeksplosjonen når bladene hos hjortesumak endrer farge fra grønt til oransje eller nesten selvlysende rødt. Har vi dessuten en hunnplante, kan de tette, røde fruktstandene gi prydverdi gjennom det meste av vinteren.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Hjortesumak (Rhus typhína L.) blir et opptil 10 meter høyt, særbo, løvfellende tre, men like gjerne en omkring 5 meter høy busk med få, stive greiner. Plantene setter ofte mange rotskudd, noe som kan være plagsomt. Arten finnes viltvoksende i de østlige delene av Nord-Amerika. Den er funnet i veikanter og spredt fra grøntanlegg noen få steder her i landet. I Fremmedartslista 2018 er den plassert i kategorien LO. Den har moderat invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.

Stort bladverk og tett kolbeformet, dyprød blomsterstand gjør hjortesumak til et eksotisk innslag i norske grøntanlegg.

Kvisten er brunlig til gråbrun, tett behåret og har stor marg. Årsskuddene inneholder melkesaft. Sideknoppene er kjegleformete, gulbrune og dekket av tre-fire utydelige, silkebehårete skjell. Knoppene bryter seint om våren. Middeldato for knoppbryting i Ås er 26. mai. Bladene sitter skruestilt, er ulikefinnete og står ut til siden fra skuddet. Bladskaftet er tett behåret med rust- eller gullfargete hår. De 11 til 31 småbladene er opptil 10-12 cm lange og henger ofte noe ned fra bladaksen. Småbladene er avlange til lansettformete, grovt sagtannete og har behåring som unge. Etter en varm sommer får bladene sterke høstfarger.

Blomstringen kommer i juni-juli. Blomsterstanden er en 15-20 cm lang, endestilt topp. Hannblomstene sitter i nokså løse topper og har gulgrønne kronblader, mens hunnblomstene sitter tett sammen i behårete topper og har kronblader med rødlig skjær. Fruktene er steinfrukter som sitter tett sammen i opprettvoksende, tette «kolber». Disse har dunhår og er mørkerøde.

Rhous er et gammelt gresk navn, avledet av ordet for rød, mens typhína viser til likheten med dunkjevle (Týpha). Men for R. typhína er det også en henvisning til de unge, bladløse vinterskuddene, som minner om bastkledde hjortegevir – typha cervina. Sumakslekta (Rhus) omfatter om lag 200 arter av vanligvis særbo, løvfellende eller alltidgrønne trær og busker, noen med slyngende eller klengende vekst. Artene finnes i tempererte og tropiske områder i alle verdensdeler unntatt Europa.

Sterke høstfarger er en viktig prydegenskap hos hjortesumak.

Hjortesumak ble introdusert til vår verdensdel tidlig på 1600-tallet. Navnet «sumak» har arten med seg fra Amerika, der den først ble funnet nær elva Sumach. I 1629 blir arten omtalt i planteboka til engelskmannen Parkinson, som kaller den «bukkehorn-tre» fordi: «De unge greinene er rødbrune og svært myke å ta på, i likhet med basten på hjortegevir, slik at dersom en kutter av en passende grein og henger den opp på veggen, kan selv en trenet jeger bli lurt!» Barken, særlig barken på røttene, er rik på tanniner (garvestoff). Blader, skudd og bark inneholder fargestoffer. Alle sumak-arter er mer eller mindre giftige, men hjortesumak er lite giftig.

De opprette fruktstandene hos R. typhína er varige og gir prydverdi utover vinteren.

Planter av hjortesumak er rasktvoksende, men de blir sjelden gamle. Her i landet blir plantene som oftest 2-6 meter høye. Prydverdien ligger særlig i høstfargen og de røde fruktstandene som blir sittende i greintoppene gjennom vinteren. Plantene trives på næringsfattig, tørr, sandholdig jord, helst på lune steder i full sol. Arten egner seg særlig godt i atriumshager og forhager. Uten beskjæring er plantene åpne ned mot bakken og inviterer til ugras dersom en ikke kombinerer med en god markdekker. Det er også mulig å stamme opp plantene til små, enstammete trær, eller å tynne i et tett bestand, slik at de gjenværende plantene setter kraftige skudd med store blader. Regelmessig beskjæring vil fremme rotskudd-danning og gi frodige, lave planter. Plantene bryter godt, selv ved beskjæring nesten ned til rothalsen. Beskjæringen blir helst utført på ettervinteren. Hjortesumak kan sette mange rotskudd, og de dukker gjerne opp langt fra morplanten. Derfor kan det være fornuftig å plante hjortesumak i plen eller på andre steder hvor det er enkelt å fjerne uønskete rotskudd.

Arten blir formert ved å dele fra rotskudd vår eller høst, eller ved rotstiklinger om våren. Frøformering er også mulig, men spiringen er ofte dårlig uten forbehandling av frøene.

Kilder

Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Rhus typhina, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. Hentet fra https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/1912
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)