Sorbus commixta – små østasiatiske trær med sterke høstfarger

Den viktigste prydverdien hos korearogn er høstfargene i et spekter av røde nyanser. Blomstringen utmerker seg lite, men det mørkegrønne bladverket gir en fin kontrast til røde bærepler før høstfargene slår til på seinhøsten.

Tekst: Ole Billing Hansen

Asalslekta Sórbus er delt i underslekter, og de to som er representert i norsk natur er Ária med arter som kalles asal, og Sórbus med arter kalt rogn. Korearogn (S. commíxta Hedl.) tilhører underslekta Sórbus. Arten finnes viltvoksende på Sakhalin-halvøya, i Korea og Japan. I naturen varierer den mye og kan bli oppfattet både som en busk og som et lite til middels stort tre. Trærne skal kunne bli opptil 16 meter høye, men trolig bare 4-8 meter hos oss. De er ofte flerstammete, men krona holder seg likevel slank. Rotsystemet ligger vanligvis nokså grunt.

Vinterkvisten er rødbrun med spredte, avlange, lysegrå korkporer. Margen er tett, rund og lys gulbrun. Vinterknoppene er smalt kjegleformete, 15-20 mm lange, rødbrune og sitter tiltrykt kvisten. Knoppskjellene er få og ligger taklagt. De er snaue med unntak av korte, grålige hår mot spissen og langs randen. Unge blader har rustbrun behåring, men de blir snart snaue, unntatt langs nervene på undersiden. Bladene sitter skruestilt. De har 11-15 lansettformete, 4-8 cm lange, langt tilspissede småblader med regelmessig fintanning. Oversiden er mørkegrønn og undersiden blålig grønn. Om høsten får bladene sterke høstfarger i ulike rødtoner.

Korearogn har hvite blomster i halvskjerm og mørkegrønne blader. Foto: Ole Billing Hansen

Blomsterstanden er en endestilt, nokså løs halvskjerm. Blomstene er femtallige med 15-20 pollenblader, to til fem mer eller mindre sammenvokste fruktblader og samme antall grifler, som er frie eller sammenvokste ved grunnen. Hver blomst er om lag 8 mm bred og har hvite kronblader. Fruktene er 7-8 mm lange, harde, kulerunde, glinsende røde bærepler med sur smak. Hvert bæreple har to til fem tynnveggete rom, hvert med 1-2 frø.

Korearogn egner seg som et lite parktre plassert solitært eller i en liten gruppe, eller som frittstående i en hage. Arten utvikler seg best på et solrikt til halvskygget voksested. Jorda bør være næringsrik og godt drenert. Komprimert jord og episoder med stående vann bør ikke forekomme på stedet. Arten regnes som herdig til sone 5, men vi har foreløpig begrenset erfaring med den her i landet.

Bæreplene er små og røde. Foto: Ole Billing Hansen

Trær av korearogn krever svært lite beskjæring, men skudd som vokser i uønsket retning, bør skjæres tilbake. De fleste artene innen Sórbus krever bra næringstilgang i etableringsfasen for å sikre god tilvekst og unngå stagnasjon. Særlig de første to-tre årene bør trærne følges opp med jevn tilgang på vann og næring. Arten synes å være lite utsatt for sykdommer og skadedyr.

S. commíxta ble første gang innført til Europa i 1906. En kultivar er valgt ut av Jan Eirik Sanda for oppformering og markedsføring som E-plante. Den har fått navnet

‘Eplhal’ HALLA SAN®. Opphavet til denne kultivaren er frø innsamlet under en ekspedisjon til Sør-Korea i 1976 i regi av Nordisk Arboretutvalg. Frø ble sanket på fjellet Halla-san. Kultivaren kan formeres ved okulasjon eller knopp-poding i august, eller ved kopulasjon i februar. Som grunnstamme brukes vanlig rogn. Stiklingsformering med sommerstiklinger er også en mulighet.

De vakre høstfargene er den viktigste prydverdien hos Sórbus commíxta. Foto: Ole Billing Hansen

Kilder

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6