Svenskeasal regnes som apomiktisk og gir svært ensartete, middels store trær med nokså bred krone. Trærne er godt egnet i trerekker, men blir også brukt frittstående og til lehegn. Hvite blomster, røde frukter og gul til rødlig høstfarge bidrar til prydverdi.
Tekst: Ole Billing Hansen
Svenskeasal (Sórbus intermédia (Ehrh.) Pers.) har vært i kultur i lang tid. Det er nok fortsatt den vanligste asal-arten i hager og parker her i landet. Christian Gartner omtaler arten i Horticultura utgitt i 1694 under det svenske navnet «öxel». Arten finnes viltvoksende i Skandinavia, Baltikum og Nord-Tyskland. Hos oss er den trolig bare opprinnelig viltvoksende i Halden kommune, men den er plantet og naturalisert nord til Alstahaug og Bodø.
I naturen finner vi ofte svenskeasal på berg og i tørre skogkanter. Arten foretrekker godt drenert jord. Den er imidlertid tolerant med hensyn til varierende surhetsgrad i jorda. Svenskeasal er også sterk i byluft og tåler å vokse på steder der lufta er saltholdig. Arten er regnet som særlig sterk mot vind, men med framherskende vindretning kan krona bli nokså skjev. I kultur blir svenskeasal et 10-15 meter høyt tre med nokså bred krone, men i mer værharde strøk bare en middels stor busk.
Svenskeasal blir gjerne regnet til underslekta Ária i asalslekta (Sórbus), som omfatter mer enn 100 arter av opptil 20 meter høye, løvfellende trær og busker på den nordlige halvkule. Men den kan være en hybrid mellom arter i underslektene Torminária og Ária. Arten er en tetraploid apomikt, trolig med to kromosomsett fra S. torminális og to fra S. ária.
Årskvisten er gråbrun til rødbrun med lyse korkporer. Overhuden er ofte sølvaktig og kan flasse av. Vinterknoppene er kjegleformete, grønnlige til brunrøde med taklagte knoppskjell med randhår. Endeknoppen er som regel større enn sideknoppene. Bladfoten er mørkt rødbrun. Unge skudd er tett behåret med ullhår, men de blir ganske snart snaue. Løvsprett kommer ikke før i midten av mai. Bladene sitter skruestilt og er 6-10 cm lange, bredt eggformete, butte og tynne. Bladgrunnen er avrundet kileformet. Bladene er lappete, har syv til ni nervepar og uregelmessig tanning, eller er i sjeldne tilfeller fjærdelt ved grunnen. Oversiden er blank, mens undersiden er gulgrå av filthår. Bladenes høstfarge er gul til rødlig, men i mange tilfeller får bladene soppangrep og andre skader i løpet av vekstsesongen, slik at høstfargen kan bli lite framtredende.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 5. juni. Blomstringen kan enkelte år begynne to uker tidligere eller opptil ti dager seinere. Den varer i ti til tolv døgn og er ofte rik, men blomstene er ikke velduftende, noe som skyldes at de skiller ut trimetylamin, et stoff som lokker til seg pollinerende biller og blomsterfluer. De hvite blomstene sitter i sterkt forgreinete, 8-10 cm brede halvskjermer. Fruktene er 10-13 mm lange, elliptiske, brunrøde bærepler med opprett beger. I hvert av de to til fem frørommene finnes ett eller to frø. Bæreplene smaker søtlig, men blir vanligvis ikke brukt til matlaging.
Arten blir brukt som solitært tre, i trerekker eller i alleer. På grunn av apomiksis er det liten variasjon i en planting med jevngamle trær. I Danmark og Sør-Sverige har svenskeasal vært en av de vanligste artene til lehegn fordi den er vindsterk. Arten kan også nyttes til klipt hekk, men det krever årlig beskjæring om våren. En virkelig tett hekk oppnår vi med klipping både i mars-april og i juni. Alle rogn- og asalarter tåler beskjæring og kroneforming godt.
Som mange andre Sórbus-arter avslutter svenskeasal veksten nokså tidlig. Den avmodner godt før vinteren og har en stabil knopp- og kambiumhvile som gjør trærne lite utsatte for tidlig vårfrost. Arten blir regnet som vinterherdig til sone 7.
Asal-arter er nokså næringskrevende, og en bør være påpasselig med nitrogentilførsel inntil trærne er godt etablert. Trær som stagnerer, setter mange blomsterknopper og frukter, men derimot få og korte årsskudd. Slike stagnerte trær vokser lite og kan være vanskelige å få i god vekst igjen.
Alle slekter og arter i rosefamiliens underfamilie Maloídeae er mottakelige for pærebrann (forårsaket av bakterien Erwinia amylowora). Derfor kan vi ikke innføre planter fra land der denne sykdommen er påvist. Det betyr i praksis at vi må formere og produsere plantene selv her i landet. Svenskeasal kan være noe utsatt for skurv, som gir forkrøplete blader. I en periode med store skurvangrep var arten mindre plantet, men erstattet av S. mougeótii – alpeasal. Denne er ingen fullgod erstatning med hensyn til vekstkraft og kroneform, og det har vist seg at den sprer seg ut i naturen. Derfor bør ikke alpeasal plantes lenger her i landet.
Svenskeasal blir formert med frø, som trenger om lag 20 ukers fuktig kjøling for å bli i stand til å spire. Fruktkjøttet inneholder spirehemmende stoffer, noe som gjør at frøene må renses for fruktkjøtt før de blir lagret eller kjølebehandlet. Her i landet har den mest brukte frøkilden vært en trerekke på den gamle fergeterminalen i Horten.
