Tilia cordata – spontan i edelløvskog og populær i bymiljø

Lind er et svært vanlig treslag i norske byer. Parklind er som regel brukt, men dersom vi skal velge viltvoksende norske arter, må vi bruke småbladlind. Ettersom trær i norsk natur setter frø sporadisk og det som regel ikke finnes tilgjengelige frøkilder på markedet, må vi regne med at de fleste plantede trærne av arten genetisk sett er innført.

Tekst: Ole Billing Hansen

Småbladlind (T. cordáta Mill.) blir opptil 30 meter høye, løvfellende trær, men så store eksemplarer er nok en sjeldenhet, i hvert fall i naturen. Arten finnes viltvoksende i Europa til Vest-Russland og Kaukasus. Her i landet er den ganske vanlig i kystnære områder på Østlandet, i kyst- og fjordstrøk til Møre, og sporadisk videre til Brønnøy i Nordland. Krona er bred, og det vokser ofte ut skudd oppover langs stammen. Stammebarken er glatt, men etter om lag 40 år blir den brun og grunt furet. Knopper og blader sitter toradet langs kvisten, som er uten eller med svak behåring, blank og brunrød til gulbrun. Vinterknoppene er utstående, eggrunde og har to-tre synlige knoppskjell. Endeknopp mangler, for kvisten er sympodial.

Middeldato for begynnende knoppbryting i Ås er 17. mai, men den kan komme så tidlig som i månedsskiftet april/mai. Unge skudd kan i en kort periode være fint dunhåret. Bladplatene er 3-7 cm lange, rundaktig skjevt hjerteformete (jfr. artsepitetet cordáta, som betyr hjerteformet) og brått tilspissete med fint tannet bladrand. De er blanke og mørkegrønne på oversiden og mer blålig grønne med rustbrune hårdusker i nervevinklene på undersiden. Nerver av tredje orden er lite tydelige. Bladskaftet er vanligvis 1-3 cm langt og uten behåring.

Blomstene hos småbladlind er gulhvite og sterkt duftende. Foto: Jeanette Brun

Lind blomstrer seint. Middeldato for begynnende blomstring hos småbladlind er omkring 20. juli i Ås, det vil si om lag to uker etter T. platyphýllos. Blomsterstanden er en kort, sidestilt, ofte hengende kvast. Den forgreiner seg fra et 3-7 cm langt, gulgrønt høyblad som sitter om lag midtveis på blomsterstandskaftet. Hver blomsterstand inneholder fire til 15 blomster, som er gulhvite og sterkt duftende. De er tokjønnet, men pollenet blir frigjort før arret er mottakelig. Dette forhindrer selvbestøving. Hver blomst har fem frie begerblader, fem frie kronblader, som oftest fem staminoider, mange pollenblader og et femlappet arr. Pollenbladene er like lange som kronbladene. Ved basis av begerbladene sitter det hårliknende organer som skiller ut nektar. Lindetrær er derfor attraktive for insekter, og ettersom blomstringen kommer på en tid få andre planter blomstrer, er lind svært populære trær for humler og bier. Fruktene er tørre, nøtteaktige steinfrukter eller kapsler med ett, sjeldnere to eller tre frø. De er først filthåret, men er uten behåring ved modning. Modne frukter er 5-6 mm lange, runde, av og til med antydning til ribber og med tynt fruktskall som er lett å knekke. Hos oss setter småbladlind fullmodne frukter bare i de beste kyststrøkene, og vi kan ikke regne med modne frukter hvert år. Fruktene sitter ofte på lenge utover vinteren. Arten er tilpasset lokal frøspredning med vind, men plantene vil også kunne spre seg vegetativt ved senkere og naturlig avlegging.

Frittstående trær av småbladlind får en fyldig, avrundet krone. Foto fra Rena i 2012: Ole Billing Hansen

Småbladlind hører hjemme i edelløvskogen og på varme steder som på berg og i urer der jordsmonnet er tilstrekkelig rikt. Arten vokser best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt alkalisk. Den kan klare seg på noe sur jord, men trives ikke der jorda er svært fuktig. Lindetrær gir tett skygge og tåler nesten like mye skygge som bøk. Arten regnes som vinterherdig til sone 5 i innlandet og sone 6 i kyststrøk.

Rotsystemet er kraftig og går dypt. Trærne kan bli svært gamle. Her i landet finner vi om lag 800 år gamle trær på Reinskloster på Fosen. Det blir hevdet at enkelte trær i Telemark kan være mer enn 1000 år gamle. Småbladlind egner seg derfor godt som tuntre og i parker og alleer. Frittstående trær får tett, fyldig og avrundet krone, mens trær i alleer gjerne får bred søyleform. Trærne tåler beskjæring svært godt, og i bymiljøer der en ønsker mindre krone, kan de med hell skjæres kraftig tilbake med tre til fire års mellomrom. Lindehekker er vanlig i gamle hager, men en må være påpasselig med årviss beskjæring for å beholde god fasong. Den løse veden hos lind gjør at en helst ikke bør etterlate horisontale sårflater der vann kan samle seg og framskynde råteangrep. Lind er også ømfintlig for sår på grove røtter, som bør renskjæres etter graving. Lindetrær er utsatt for bladskader etter veisalting og kan få sviskader på bladene når saltholdig vind blåser inn fra sjøen. Lindeslag er vanlige gatetrær, men på slike steder er som oftest parklind (T. x europaéa) brukt.

Etter at lindetrær er felt, setter stubbene rikelig med stubbeskudd. Foto: Ole Billing Hansen

Slekta Tília omfatter om lag 45 arter av løvfellende trær i den nordlig tempererte sonen. Den har vært ført til familien Tiliáceae, men mange botanikere regner nå slekta til den større familien Malváceae (kattostfamilien).

I hagehistorien er lind et viktig treslag. Sammen med agnbøk var lind de viktigste større trærne i barokkanleggene. Samtidig var lind sammen med barlind og buksbom det viktigste klipte elementet i alleer, hekker og lysthus, fordi artene tåler beskjæring så godt. Gamle lindealleer er ofte viktige hagekulturminner.

Kulturhistorisk har lind gitt opphav til mange navn, som Linné, Linderud, Linnestad og Lindøya, og treslaget er ofte omtalt i folkeviser, dikt og salmer. I middelalderens ballader er det bare rose som blir nevnt oftere enn lind. Underbarken hos lind har et lag av seige bastfibre. Lindebast er trolig det viktigste produktet av lind i Nord-Europa. Det ble brukt til framstilling av tau, matter, sko og fiskegarn. Trevirket er lett, lyst og svært enkelt å forme. Lindevirket har derfor vært viktig til alle typer treskjærerarbeider, og mange altertavler og kirkefigurer er laget av lindevirke. Trekull av lind regnes som godt tegnekull, og har dessuten vært brukt til framstilling av krutt. Lindehonning blir regnet som en virkelig kvalitetshonning. Blomstene har også vært høstet for å framstille te og parfyme. De tynneste greinene var verdsatt til kurvfletting, og de nordiske navnene på lind har sitt opphav i ord for spinning og fletting. At mange deler av planten også har hatt medisinsk betydning, forstår vi av verbet «å lindre».

Det er vanlig å finne galler forårsaket av midd på lindeblader. Foto: Jeanette Brun

Det er vanlig å finne ulike typer galler på lindeblader. Disse er forårsaket av ulike insekter og gallmidd (Eriophyes), men skadene er som regel uten betydning for plantene. Verre er det med kraftige angrep av liten lindebladveps (Caliroa annulipes), som spiser opp alt det grønne i bladene i løpet av kort tid. Angrepne trær blir stående resten av sesongen med skjemmende, brune bladrester, før disse forsvinner i løpet av vinteren. Bladlusangrep med honningdogg og etterfølgende svertesopper kan være problematisk. Unge skudd og bark er svært ettertraktet av hjortedyr og husdyr. Der rotskudd og stubbeskudd er et problem, vil husdyr kunne holde nyveksten borte.

Småbladlind blir som oftest formert med frø. Disse har imidlertid ofte lav spireprosent, og norske frøkilder av småbladlind har dessverre sjelden vært tilgjengelige på det norske markedet. Lind kan også formeres ved fradeling av rotskudd, ved avlegging og ved stiklingsformering.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P.E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora. 7. utg. ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, Oslo. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M.; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s. ISBN 82-529-2172-8