Svartvalnøtt ser ut til å trives minst like godt som den mer kjente Júglans régia L. (ekte valnøtt, matvalnøtt) her i landet. Fruktene er runde og inneholder spiselige «nøtter», som er ganske små, men velsmakende. Dette er et treslag som forsvarer plassen som et attraktivt parktre, og det bør kunne brukes mer her i landet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Svartvalnøtt (Júglans nígra L.) finnes viltvoksende i de østre og sentrale delene av USA. Arten forekommer stort sett i blandingsbestand i det samme området som slektningen smørvalnøtt (J. cinérea L.). Artsepitetene betyr henholdsvis svart og grå. Det viser til stammebarkens farge, som er mørkere hos J. nígra. En annen forskjell er at bladoversiden er blank og uten behåring hos svartvalnøtt, mens gråvalnøtt har blader med behåring både på over- og undersiden. Hos svartvalnøtt mangler ofte endesmåbladet, slik at bladene er likefinnete. Svartvalnøtt har runde frukter, mens de er eggformet til avlange hos smørvalnøtt.
I naturen er J. nígra skogstrær som kan bli mer enn 40 meter høye. Som frittstående får trærne svært bred krone med tykke greiner, og hos oss kan vi regne 20-25 meter som maksimal høyde. Av valnøttartene er svartvalnøtt regnet for å være den som har størst tendens til å danne gjennomgående stamme og bli enstammet. Stammen kan oppnå anselige dimensjoner, men trærne blir sjelden eldre enn 120-150 år, selv om enkelte parktrær har rundet 300 år.
Stammebarken er mørkebrun og sprekker opp i langsgående, usammenhengende, grove furer. Unge skudd er lysebrune til oransjebrune og har fin behåring. Vinterknoppene er spisse og lysebrune med grålig behåring. Margen er lamellert. Bladene sitter skruestilt. De kan bli opptil 40-50 cm lange med 11-23 småblader som sitter med avstand og ofte er hengende. Hvert småblad er 7-10 cm langt, eggformet til lansettformet, tilspisset og ujevnt sagtannet. Oversiden er glinsende, mens undersiden er behåret, særlig langs hovednerven.
Blomstringen kommer omtrent samtidig med knoppsprett om våren. Hannraklene sitter tre til fem sammen, sidestilt ytterst på fjorårsskudd. De er lubne, 5-10 cm lange, først grønne og siden gule. Hunnblomstene er grågrønne og sitter endestilt, opptil fem sammen. De aromatiske, 4 til 5 cm brede fruktene sitter to til fem sammen og er runde til svakt pæreformete. Rundt hver «nøtt» sitter et tykt grønt skall som er dekket av harpiksduftende kjertelhår. Skallet sprekker opp når fruktene er modne. «Nøttene» er om lag 3 cm brede og som regel bredere enn lange. De har tykt skall, men kjernen har god smak.
Kjerneveden hos svartvalnøtt er sjokoladebrun og høyt verdsatt. Den har tradisjonelt vært brukt til geværkolber og padleårer, men også til møbler, kister og gulvbelegg. Virket har imidlertid ikke så stor tetthet som eik. Da de første eksemplarene av arten ble innført til Europa i 1629 (1656?), var formålet å plante framtidige virkestrær. I dag finner vi store parktrær av svartvalnøtt i flere europeiske land. Arten er kjent for å være rasktvoksende helt fra spiring og blir regnet som en pionerart. Plantene danner pålerot. Svartvalnøtt trives på næringsrik, jevnt fuktig, men godt drenert, dyp jord. Treslaget utgjorde en viktig del av skogen i det østlige USA, helt vest til Minnesota og Texas, før store områder ble ryddet og tatt i bruk som jordbruksareal. Fortsatt finnes store trær i fuktbevarende og næringsrik jord i elvedaler og kupert skogsterreng. Herdigheten til svartvalnøtt er noe ulikt beskrevet. Noen hevder at den er mindre vinterherdig enn J. régia, mens andre mener at den er minst like kuldetolerant. Nordlige herkomster bør være herdige til sone 3-4. Det skal finnes velvoksne trær av arten i grøntanlegg på Sør- og Vestlandet.
En kultivar med flikete småblader, J. nígra ‘Laciniata’, ble introdusert på markedet av J. Hershey i USA i 1937. Den har bladverk som kan minne om bregner og er svært dekorativ, men det er ikke kjent om denne er plantet her i landet.
Kilder
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Dirr, M.A. 2011. Dirr’s encyclopedia of trees and shrubs. Timber Press, Portland London. 951 s. ISBN 978-0-88182-901-0
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
Mitchell, A. 1977. Trær i skog og hage. Tiden, Oslo. 408 s. ISBN 82-10-01282-7
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
