Tekst: Pål Dixon Sandberg, landskapsarkitekt White arkitekter Foto: White arkitekter
I naturrestaureringens tid må vi tenke nytt rundt hva og hvordan vi planter i byene våre. Vi må søke metoder for å skape best mulig varig biologisk verdi innenfor overkommelige økonomiske rammer på et tilmålt areal, og sikre en sunn utvikling over tid. Vi vet at volum teller når det gjelder hva vi får igjen av økosystemtjenester fra våre treplantinger. Beplantninger i byene våre vil derfor dreie mot varianter av natur-like grøntområder med vekster i flere sjikt, plantet relativt tett. Dette er plantefelt som har større likhet med den naturlige, rotete skogen enn de nøye planlagte bedene og solitære trærne man finner i tradisjonelle torg og parker. Spørsmålet for oss landskapsarkitekter blir derfor hvordan vi best planlegger for denne typen voluminøse storplantinger, uten å sprenge alle budsjetter. Og ikke minst: Er vi klare for denne typen estetikk?
Til Sverige for inspirasjon
Med bakgrunn i disse spørsmålene har White arkitekter testet ut et velkjent prinsipp fra skogbruket, og overført dette prinsippet til rekreasjonsskogen. For å gå til kilden av denne tanken i Skandinavia må vi til landskapslaboratoriet på Sveriges landbruksuniversitet (SLU) på Alnarp utenfor Malmö. Alnarp er et av to steder der de utdanner landskapsarkitekter i Sverige og her finnes et to kilometer langt testfelt dekket av skog. Ved første øyekast kan det se ut som en vanlig skandinavisk løvskog, med høyreiste stammer og et tak av kroner 20-40 meter over bakken, som danner luftige skogsrom av katedralske dimensjoner. Testskogen er 15 til 25 år gammel og et resultat av et forsøk på å plante rekreasjonsskog etter produksjonsskogmetoden. Helt konkret innebærer dette at man planter små piskplanter av de arter man måtte ønske, med en tetthet på mellom 50 og 100 cm, over et stort område.
En metode for suksessiv utvikling
Metoden er billig fordi plantene er rimelige i innkjøp og tiden det tar å plante de ut er relativt kort. I ytterkant av skogsfeltet har man plantet en tett randsone av busker. Disse har til hensikt å begrense lys fra siden. Siden trærne står tett og skygges ut i ytterkantene vil de sette i gang en vekst mot høyden, fremfor å breie seg ut. Dette er resultat av den fototropiske effekten hos alle planter – altså at plantene strekker seg mot lyset. Med skygge på alle sider vil effekten bli at trærne prioriterer høydeveksten i konkurransen om lyset. Over tid vil trærne få en vekstform som man ellers bare finner i naturlige skoger. Disse trærne skiller seg vesentlig fra trær som står fritt i en park med god plass. Når trærne har vokst noen år tynner man ut skogen ved å ta bort ammetrærne. Videre uttynning skjer etter ønske fra de som står for skjøtselen. I en urban rekreasjonsskog kan valg av tynningsgrad skje ut fra hvilke karakteristiske trær man vil fremheve ved å gi plass rundt, og ønsker om å skape bestemte rom eller lysninger. Vil man ha en lysning i skogen rydder man frem dette rommet ved hjelp av uttynning. Vil man ha en sti frem til en lekeplass etablerer man stritraseen ved å ta ut trær. Etter hvert som trærne blir store planter man til «skogbunnen» og man får det som ligner en gammel naturlig skog. På Alnarp testet de å etablere bunndekke med eksotiske arter, noe som gjør at man i dag kan vandre i en valnøttskog med skogbunn av juleroser, eller gå i en tett magnoliaskog. I dag ville dette vært betenkelig gitt fokuset på stedegen vegetasjon, som gir mat til stedlige insekter, fugler og organismer, men det er uten tvil stemningsfullt.
Skogplanting på gravlunder
Gravplasser kan være egnede prosjekter for denne typen plantinger, fordi det ofte har store tilgjengelige areal for beplantning. White arkitekter brukte metoden fra Alnarp i prosjekteringen av nye Charlottenlund gravlund i Trondheim, for noen år siden. På gravlunden har feltene rukket å bli rundt 6 år gamle og begynner å bli klare for første uttynning. Skogsfeltene er her benyttet for inndeling av gravfeltene. Om 25 år vil træne være store. Feltene vil være uttynnet og estetisk ligne på den sentrale kollen på området, der det allerede står store gamle furuer. Vi bruker denne metoden også på Alfaset gravlund i Oslo, men der er formålet å skape en leplanting mot den dominerende vindretningen i Groruddalen. Som leplanting vil det være mindre ønske om å tynne ut enn på Charlottenlund, men det fine er at de som skjøtter anleggene og ser dens utvikling over tid får være med å bestemme skogens form og utvikling.
Dette er en kortversjon av artikkelen. Les hele saken om planting av «urban skog» i park & anlegg 3/2025 med utgivelse 27. mars.
