Tekst: Hanne N. Sundalskleiv og Aga Skorupka, Rodeo Arkitekter Foto: Hanne N. Sundalskleiv
Landskapsarkitekter tegner ikke bare rom – vi former adferd, sanseinntrykk og tilhørighet. I møte med klimaendringer, stress og urban fragmentering trenger vi å styrke byens myke kvaliteter: trygghet, variasjon og relasjon. Vi må stille større krav til byens uterom enn at de bare skal fungere. De må føles. Denne artikkelen gir et innblikk i Rodeo arkitekters tilnærming til byens uterom, der miljøpsykologi og sanselig design er integrerte verktøy. Vi tar utgangspunkt i kroppen – som sanser, opplever og reagerer på våre omgivelser.
I det stille foregår det en bølge som minner om nyromantikken – ikke som estetisk stil alene, men som en atmosfærisk bevissthet og et emosjonelt nærvær. Vi ser det i landskap som slynger seg som elver gjennom boligområder, i parker som lener seg på landskapets kuperte linjer, og i regenerativ arkitektur der taktile og naturlige materialer skaper rom som puster. Formgiving som setter mennesket i sentrum – ikke som et objekt, men som en sansende og erfarende kropp, en kropp som er en del av naturen.
Det er naturen vi hører hjemme i
Innen miljøpsykologien finnes en grunnleggende forståelse av mennesket som uløselig forbundet med naturen – kroppslig, sanselig og emosjonelt. Denne forståelsen er sterkt inspirert av økofenomenologisk filosofi, som bryter med det vestlige, dualistiske verdensbildet som setter mennesket i motsetning til naturen. I stedet fremholdes det at vi er en del av naturens rytmer, materialer og prosesser. Mennesket er et kroppslig vesen, forankret i den levende, sanselige verden – og mye av det vi opplever som behagelig eller meningsfullt i et landskap, er ikke tilfeldig, men biologisk og evolusjonært forankret. Det er naturen vi hører hjemme i. Denne innsikten utfordrer ideen om at vår relasjon til omgivelsene styres utelukkende av rasjonell vurdering. Miljøpsykologi tar oppgjør med antakelsen om at kropp og sinn er adskilt og understreker en helhetlig forståelse for hvordan landskap oppleves og brukes. Dette er særlig relevant for landskapsarkitekter, som arbeider med å forme steder som ikke bare skal sees og forstås, men føles og beveges i.
Følelser påvirker i høy grad hvordan mennesker oppfatter og vurderer et sted. Materialitet, lyd og lys er ikke nøytrale faktorer – de vekker emosjonelle og kroppslige responser. Kroppslig tilstedeværelse, slik som hvordan man går, står, puster eller orienterer seg, er en aktiv del av opplevelsen. Stedsfølelse, eller sense of place, utvikles ikke gjennom informasjon alene, men gjennom affektive og kroppslige erfaringer over tid – minner, stemninger, rytmer og bevegelser. Som fagfelt gir miljøpsykologi derfor landskapsarkitekten et verdifullt utgangspunkt: å betrakte landskapet ikke bare som en fysisk struktur, men som en levd, kroppslig erfaring. Å designe for det sanselige og det affektive er ikke en luksus, men en forutsetning for å skape steder mennesker virkelig kan høre hjemme i.
Form følger mer enn funksjon – form følger opplevelsen
I mange år har landskapsarkitektur hatt et sterkt fokus på å løse problemstillinger rundt funksjon og tilgjengelighet. Vi ser nå en tydelig dreining: en lengsel etter det romantiske, det ville og det vakre, det uventede og det ukontrollerbare.
Det vi oftere vender tilbake til er betydningen av hvordan et rom oppleves. Hvordan vi mennesker tar i bruk et sted, hvordan rommet føles og hvilken atmosfære stedet har. Det handler om mer enn pynt. Det handler om å vekke nysgjerrighet og å skape rom som føles trygge og innbydende – steder du vil bli værende i. En bevegelse tilbake til det estetiske – og det emosjonelle. Ikke bare hvordan et sted ser ut, men hvordan det påvirker oss– sansemessig, kroppslig og emosjonelt. Når vi former byens rom, etablerer vi rom for mennesker. For form følger ikke bare funksjon – den følger opplevelser. I en tid hvor mye handler om effektivitet, økonomi og rasjonell planlegging, er det viktig å løfte blikket og stille spørsmålet: Hvordan føles det å være her?
Sanselighet som verktøy
I dag er det en økende oppmerksomhet på det som tidligere har vært underkommunisert: sansenes rolle i opplevelsen av omgivelsene. Vi vet for eksempel at lyd påvirker velvære og orienteringsevne. Fuglesang skaper trygghet, mens lavfrekvent støy skaper uro. Lyd er ikke bare en bakgrunn – den er en romlig veiviser og følelsesmessig forankring. Vi må i større grad vektlegge det auditive, det taktile og det kinestetiske – ikke bare det visuelle. Gode landskapsrom spiller på hele sanseapparatet. Ved å kombinere sansestimuli og naturens premisser skaper vi robuste og gode steder for byene våre.
En viktig del av å forstå stedet som det er, er å utføre en atmosfærekartlegging. Vi må lytte til vinden, kjenne fuktigheten, legge merke til stemningene som allerede finnes. Når vi tegner fra sanseerfaring, former vi rom som forankrer seg i stedet – ikke overstyrer det. Dette innebærer å arbeide med taktile, stedegne materialer, å forstå terrengets rytme og lysforhold, og å bruke vegetasjonens sesongvariasjon som aktivt formgivende element. Atmosfæren skal ikke legges til på slutten – den må være med fra første skisse.
I vår tilnærmingen til sanselig design bruker vi verktøy som stammer fra fysiologisk bestemte forhold, nemlig sansenes rekkevidde. Dette er en rekkevidde som forholder seg både til de fysiske og mentale opplevelser av et bestemt miljø. Ved å ta utgangspunkt i sansenes rekkevidde vil vi kunne designe steder som innbyr til interaksjon. De vil oppleves attraktive fordi de respekterer og understøtter kroppens proporsjoner og måte å erfare rom på.
Derfor er plassering, proporsjoner og skala ikke tilfeldige valg, men verktøy. Det er ingen tilfeldighet at mennesker søker hjørner, overganger og beplantning: det gir både oversikt og trygghet. Skal det være rom for lek, trenger vi sletter og kroker. Skal det være rom for samtale, må det finnes kanter å lene seg på. Byens uterom som responderer på kroppen gjør nettopp dette: de tilbyr rytme, variasjon, nærhet – og en invitasjon til å være.
Dette er en kortversjon av artikkelen. Les hele innlegget i park & anlegg 6/2025 som kommer ut torsdag 7. august.
