Tekst og foto: Even Bakken, landskapsarkitekt, Norconsult Norge AS
Nå er første del av Barnas naturpark i Østre parkdrag blitt et sted der natur, fantasi og barns egen utforskertrang får spille hovedrollen.
En skråning som fikk stå i fred og bli noe mer I mange år fremsto området som et urbant restareal: en bratt og utilgjengelig skråning øst for Gladengveien, lett å overse. Da Ensjø skulle transformeres «fra bilby til boligby», tok man imidlertid et tydelig valg. Bystyrets plan la opp til sammenhengende blågrønne strukturer, og Østre parkdrag ble definert som et naturpreget grøntdrag med edelløvskog, bevarte trær og åpen bekk, en liten skog på hundre meter midt i byen.
At skråningen fikk stå, var ikke en tilfeldighet. Det var en villet beslutning om å la terrenget gi retning, heller enn å la konstruksjoner og maskiner definere flaten. I en tid der byutvikling ofte handler om å rydde, rette ut og forenkle, ble dette noe ganske annet. For barn er ikke en bratt skråning et hinder, men en mulighet. Stien som slynger seg mellom trærne, de naturalistiske steintrappene, røttene og nivåforskjellene gir kroppen motstand og inviterer til bevegelse. Parkdraget kombinerer tilgjengelighet med opplevelsesrikdom: turveien, grusstiene, belysningen og den bevisste bevaringen av de store asketrærne som danner et helhetlig grønt bylandskap der eksisterende naturverdier fortsatt får stå.
En del av skråningen er bevart med tett edelløvskog, og flere unge almetrær er flyttet med gravemaskin for å ta vare på den genetiske naturarven de representerer. Slik videreføres lokale kvaliteter inn i det nye parkområdet. For barna blir dette noe helt annet enn en flate med gummidekke. Her balanserer de, kjenner småstein under føttene og møter et landskap som både utfordrer, engasjerer og aktiverer hele kroppen.
Lillebergbekken: vann som pedagogikk og naturopplevelse En av parkens tydeligste kvaliteter er reetableringen av Lillebergbekken som åpen vannføring. Der vannet tidligere var lagt i rør renner det nå gjennom landskapet, over steinbunn og morenemasser, krysset av små klopper som inviterer barna tett på vannet. Bekken er ikke et dekorativt innslag, den er et lite, tilgjengelig økosystem som barna kan oppsøke, følge og undersøke. Her kan de høre vannet klukke etter regn, se løv drive i små stryk eller sende barkebåter ned renna, på over hundre meter, langs turveien som leder overvannet mot bekken.
Vannet gir både lyd, bevegelse og forandring – det er pedagogikk i praksis. Parken rommer også et stort, sirkulært regnbed med stauder som får rikelig tilgang på vann ved regn. Fra hullet i steinen renner overvann fra ledningsnettet, og gir økt vannføring både til steinrenna som slynger seg ned bakken mot andedammen. Slik blir vannets kretsløp synlig, forståelig og estetisk. Ensjø-planens krav om synlige overvannsløsninger er her løst med teknisk presisjon og behandlet som et kvalitetsgrep. Resultatet er et vannsystem som både fungerer og forteller.
En lek som ikke er ferdig definert Barnas naturpark bryter bevisst med forestillingen om at lek må styres av apparater. Her finnes verken husker eller klatrestativer. I stedet er det nøttene fra den store hestekastanjen, stammer med sopp, stubber fulle av insekter, steiner dekket av mose, engbakker med urter og et terreng rikt på variasjon som danner rammene for leken. Naturen selv blir arenaen for mestring, utforskning og sosialt samspill.
Langs turveien er det plassert benker med god plass til barnevogner, og på bibliotekplassen står solstoler som inviterer til en pause, gjerne med en bok hentet fra den lille bokkiosken. Et langbord gir rom for felles måltider i parken, mens tre små tipihytter gir ly og et fortrolig rom for de yngste. To bålplasser fungerer som naturlige samlingspunkt, både til hverdags og som søndagsmål for nærmiljøet. En liten pergola med benker og bord gir skjerming ved regn, og flere uformelle sitteplasser i stein tilbyr steder å slå seg ned for samtale, rollelek eller for å følge med på småfuglene i kantvegetasjonen.
Kunstverket «Gjemme» av Knut Wold og Johansson/Westling ligger som små gåter i terrenget. Skulpturene løfter fram steinens rolle og peker på tid, tyngde og bevegelse. For barna blir ikke dette kunst som skal betraktes, men elementer å prøve ut, sitte på, gjemme seg bak og leve seg inn i. Det poetiske og det praktiske møtes, kunsten blir del av leken.
Dyre- og insekthotellene, steinskulpturene og bokkiosken fungerer som stille, men sterke invitasjoner til fordypning og undring. Å finne en bille under en stein, balansere fra rot til rot eller våge seg litt lenger inn i terrenget enn man gjorde sist – slike erfaringer fester seg. Her er det ikke aktivitet som tilbys, men opplevelse. Og i disse opplevelsene vokser naturforståelse, trygghet og lekeglede.
Dette er en kortversjon av artikkelen om Østre parkdrag på Ensjø i Oslo. Les hele artikkelen i park & anlegg 3/Leke- og aktivitetsanlegg som kommer ut torsdag 9. april.
