Nobeledelgran blir et stort parktre. Opptil 20-25 meter høye trær forekommer også her i landet. Særlig trær med blålig bar vekker oppsikt, og spesielt de store konglene blir lagt merke til. Bar av arten kalles nobilis og selges som pyntegrønt.
Tekst: Ole Billing Hansen
Ábies procéra Rehder finnes viltvoksende i Cascade-fjellene i statene Oregon og Washington i det vestlige USA. I kystklimaet trives arten i høydelag fra 600 til 1500 moh. Trærne kan bli opptil 70-80 meter høye med slank, etter hvert bredere, kjegleformet krone. Artsepitetet procéra betyr høy. Arten frør seg lett og blir regnet som forvillet på enkelte lokaliteter langs kysten her i landet. I Fremmedartslista 2018 er arten plassert i kategori LO. Det er begrunnet med at den har moderat invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Men ettersom arten har spredd seg i enkelte kystlokaliteter, er det en art man bør følge med på.
Barken er glatt, sølvgrå og med harpikskuler på unge trær. Seinere blir den brun og dypt furet. Kvisten er rødbrun og behåret, men sett ovenfra er den nesten helt skjult av nålene. Vinterknoppene er rødbrune, egg- til kuleformete og med harpiks. Nålene er blå- til grågrønne, butte eller sjelden utrandet, det vil si med et lite hakk inn i spissen. Hver nål har to tydelige blågrønne til grålige spalteåpningsbånd på undersiden og enkelte rader med spalteåpninger på oversiden. På kvistens overside er nålene 1-1,5 cm lange og tettsittende. Basis er tiltrykt og peker framover langs kvisten, men nålene bøyer seg opp mot tuppen, slik at de danner en C-form. På siden er nålene 2-3,5 cm lange. De er først rettet framover langs kvisten og deretter bøyd ut til siden og framover. Slik får de en svak S-form.
Hannblomsterstandene er dekorative med sin sterke rødfarge før blomstring. De er mest tallrike i den nedre delen av krona, mens hunnblomstene i kongleanlegget er gule til rødlige og mindre synlige fordi de som oftest sitter på de øvre greinkransene. Konglene er store, gjerne mellom 10 og 25 cm lange, som regel sylindriske og 7-8 cm tykke. De har tilbakebøyde dekkskjell som stikker utenfor selve konglen og nærmest dekker tuppen av kongleskjellene. Konglene er først grønne, men de blir purpurbrune mot modning. Kongler kan forekomme også på ganske unge trær. De tunge konglene kan av og til føre til at sidekvister brekker og blir ødelagt.
David Douglas var den første europeer som observerte nobeledelgran da han seilte inn Columbia River i 1825. Han sendte frø hjem til Skottland, og framover mot 1850-tallet tilbød planteskolene trær av arten til planting i parker og hager i Europa. I Storbritannia ble det plantet mye nobeledelgran som skogstre etter første verdenskrig, men det har vist seg at trærne gir heller dårlig virkeskvalitet. Arten ble tidligere kalt Ábies nóbilis, og derfra har vi det norske artsnavnet. I dag blir «nobilis» brukt som handelsnavn for det sitrusduftende baret vi kan høste av trærne. Arten er nemlig av de mest brukte til produksjon av dekorasjonsbar i Nord-Europa. Det er bar med særlig fin blåfarge som er best betalt. Barfargen hos unge trær er ofte grønnlig, men med alderen får baret den mer ettertraktede blålige fargen. De beste blåfargene oppnår trærne når de har passert 15-20 års levetid. Frittstående trær beholder greinene nesten ned til bakken.
Arten trives best på nedbørrike steder med litt skrinn jord og lav pH, men vi finner den også på gode lokaliteter til Vesterålen. I innlandet får den imidlertid ofte vinterskade, og vi bør derfor begrense plantingen til sone 3-4. Langs kysten kan vi også lykkes med planting på lune steder i sone 5-6. Unge trær kan ha nytte av en skjerm av løvtrær under oppveksten. Dersom toppskuddet blir skadd, vil ett av sideskuddene i greinkransen under bruddstedet etter hvert ta over funksjonen som topp, men stammen blir lett krokete. I grøntanlegg kan vi for å bøte på skaden og unngå krokete stammer binde opp ett av sideskuddene i toppkransen. Dette vil da få topporientering.
Det finnes enkelte kultivarer innen arten, de fleste med avvikende barfarge eller vekstform. Frøformerte planter varierer imidlertid mye i barfarge, fra grønne til sterkt blålige former. De blå formene går under betegnelsen Á. procéra f. glaúca. Slike planter er så billige i innkjøp at de kan brukes til pyntegrøntproduksjon, mens kultivaren Á. procéra ‘Glauca’ (kjent fra før 1863) må podes og derfor bare er aktuell i grøntanlegg. Kultivaren har sølvblå nåler og rik konglesetting, men er ellers som arten. Podete planter får uregelmessig vekst dersom de ikke blir strengt bundet opp i noen år etter poding.
