Malus cvv. – fargesterke kultivarer av prydeple


I varmt maivær er blomstringen hos prydeple praktfull, men den er ofte kortvarig. Foto: Ole Billing Hansen

Epletrær med røde blomster bli gjerne kalt «prydepler». Det er en samlebetegnelse på eplekultivarer der prydverdien i blomster og bladverk er atskillig større enn fruktenes matnytte. I tillegg til røde blomster har de fleste prydeplekultivarer rødt bladverk, særlig like etter løvsprett. Noen beholder rødfargen bra utover sommer og høst. Etter hvert får trærne også små, purpurrøde til lillarøde frukter.

Tekst: Ole Billing Hansen

Prydeplekultivarer som Malus ’Profusion’ har flott farge under blomstringen, men den kan være over i løpet av en uke. Foto: Jeanette Brun

Til gruppen prydeple hører et stort antall kultivarer. Disse har vært ført til ulike artshybrider, blant annet Málus x robústa, som er hybrider mellom M. baccáta og M. prunifólia. Paradiseple (M. sylvéstris var. paradisíaca (syn. M. púmila)) har også dannet hybrider med andre Málus-arter, eller med andre krysninger. Slektskapsforholdene er i det hele tatt kompliserte, og hybridbetegnelser som M. x arnoldiána,  M. x heterophýlla, M. x purpúrea og M. x moerlándsii har vært nyttet om det vi i dag kaller «prydepler». Uttrykket «paradisepler» blir også brukt, men da helst om spesielle kultivarer. Ettersom så mange arter og varieteter har inngått i krysningene, er det i dag vanlig å bruke betegnelser som Prunifolia-gruppen og Prydeple-gruppen.

Hos de fleste kultivarene av prydeple, som M. ‘Profusion’, har blomstene røde kronblader. Bladene er også ofte røde først, men de får mer innslag av grønt utover i vekstsesongen. Foto: Jeanette Brun

Alle prydeplekultivarer bør få en solrik vokseplass og helst næringsrik jord. Da kan krona utvikle seg godt, og blomstringen blir rik. Prydeple er utsatt for jordtrøtthet dersom trærne blir plantet i jord der det nylig har vokst epletrær. Noen kultivarer får skade av skurvangrep på bladene, men i parker og andre offentlige grøntanlegg bør det ikke brukes kjemiske midler for å forebygge slike angrep. Naturlig skurvresistens er derfor et viktig foredlingsmål.

I dag regner vi den kanadiske kultivaren M. ’Royalty’, foredlet fram av Kerr i 1962, som en av de beste. Den er sterk mot skurv og har mørkt rødfargete blomster og blader. Bladfargen holder godt gjennom hele vekstsesongen, men bladene blir lysere røde i en uke eller to før bladfall.

Malus ’Royalty’ har mørkt lillarøde frukter som nesten går i ett med bladverket. Foto: Ole Billing Hansen

Prydepletrær blir så små at det sjelden er behov for beskjæring, men krona bør tynnes dersom den blir svært tett. Kultivarene med røde blomster kan greie seg bra på steder der vi kan dyrke spiseepler, i de fleste tilfeller til sone 4-5. Det er ingen fordel at prydepler setter mange frukter, særlig på steder med stor trafikk. Frukter som faller til bakken, kan utgjøre et forsøplingsproblem. Prydepletrær blir formert og produsert på samme måte som kultivarer av spiseeple, det vil si ved kvistpoding eller okulasjon. De nye trærne trenger normalt to vekstsesonger for å oppnå salgbar størrelse.

Kilder

Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Ved frøformering av prydeple kan vi få avkom med et stort spekter av røde blomsterfarger. Foto: Ole Billing Hansen
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1994. Hagens vakreste busker og trær – løvfellende. Schibsted. 232 s. ISBN 82-516-1511-9
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6  (Bind 1)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6