Skogen som siste hvilested  

Her sto Theodor Kittelsen og følte på stillheten og lot seg inspirere til et motiv. Bildet er tatt i moderne tid. Foto: Anette Monsen Bolder-Londalen

Tekst: Ida Fröjmark og Anette Monsen Bolder-Londalen, landskapsarkitekter Norconsult

En viktig del av den norske kulturen og identiteten er vårt forhold til naturen. Vi lever store deler av livet ute i naturen, drar på hyttetur i marka og tar årets første bad i sjøen. Vi søker oss gjerne ut i skogen for å kjenne på naturens ro. Hvordan har det seg da, at vårt siste hvilested oftest ligner mer på et flott parkanlegg, enn den ville naturen som er en så stor del av våre liv?

Det vi stort sett forbinder med våre norske gravplasser er klippet plen med gravminner på rekke og rad og velstelte små plantebed foran steinene. Fjellene, sjøen eller skogen kommer inn som en vakker kulisse i bakgrunnen. Store, flotte trær vokser mellom gravene og sammen med busker og stauder gjør det ofte gravplassene til steder med et stort biologisk mangfold. Likevel finnes det en forventning om at gravplassen skal ha en ryddig, strukturert og velstelt karakter. Et for rufsete uttrykk på gravplassen kan vekke negative reaksjoner hos besøkende. Gravplassen skal ha et verdig uttrykk. 

Er det slik at naturen ikke anses som verdig nok innenfor gravplassens murer?

Gravplassen i skogen

Forestill deg at du går på en sti omgitt av skog og lyng, vissent løv fra trærne ligger strødd langs stien, solens stråler finner sin vei gjennom greinene på trærne og danner et lekent skyggespill foran deg. Noen meter bort ligger en gammel trestamme som rommer tusenvis av insekter og mikroorganismer mens den sakte, men sikkert brytes ned og gir nytt liv til skogen. Livet går sin gang i naturen og du er en del av det. Det er en nydelig høstdag i skogen. Men dette er ikke en helt vanlig skog. Mellom trærne ligger steiner som prydes av innrissede navn og datoer. I enden av stien, i en lysning mellom trærne står et par benker rundt et større steinmonument. Dette er en skog som også fungerer som en gravplass. Gravene plasseres mellom de gamle trærne og ned i lyngen. Med urnegraver, minnelunder og askespredning vil det være mulig å få det til uten å gjøre store inngrep i den eksisterende naturen.

Mer bruk av natur i utformingen av gravplassene vil kunne svare til mange av behovene og problemstillingene i samfunnet og ikke minst gi bærekraftige og driftsvennlige anlegg.

I dette gravfeltet på Grefsen kirkegård er gravminnene av naturstein lagt ned i
lyngen mellom furustammene. Foto: Ida Fröjmark

Livssynsnøytrale gravplasser

Behovet for livssynsnøytrale gravplasser blir stadig større. Naturen kan gi oss en følelse av både mektighet og ro. For den som ønsker er det ikke vanskelig å også føle på dens noe uhåndgripelige åndelighet. Naturen fremstår derfor som en egnet ramme for slike livssynsnøytrale arenaer.

Praktiske forhold

Det er flere praktiske forhold med å integrere gravplasser til naturlige miljøer som for eksempel skogsområder: I den tradisjonelle gravskikken stelles og plantes det på hver enkelt grav gjennom de ulike sesongene. Dette gir et press på pårørende, spesielt der pårørende bor langt unna familiegraven eller kanskje det er helsemessige årsaker som gjør det vanskelig å komme til graven. Ved å la gravminnene legges i lyngen slik det for eksempel er gjort på Grefsen kirkegård legges det ikke opp til at man i tillegg skal drive et eget utplantingsvedlikehold. Det gir ikke en mindre verdig grav selv om det ikke er plantet ut individuelt på hver grav. Flere gravplasser tilbyr at man kan betale for at gravplassarbeiderne steller graven. Paradokset er at det som var en individuell og spesiell grav da i prinsippet blir det mest vanlige og gjentakende. I en mer naturpåvirket gravplass kan heller gravplassarbeiderne bruke tiden på andre oppgaver enn å plante ut isbegonia. 

Den lille hytta som er bygd opp på gravplassen kan romme mange opplevelser og følelser. Foto: Ida Fröjmark

Gravplass som nærmiljøanlegg

Det er en fordel om denne typen gravplasser også kan benyttes som nærmiljøanlegg hvor man kan gå tur og finne ro. Tanken er ikke å bruke området til de typiske friluftsaktivitetene som å gå på ski, lage bål og sove i telt. Kontemplative områder som disse kan være viktige for å finne roen og å ha steder hvor man kan gå for å tenke, sørge, men også leve. Dette er et samspill som ikke gjør området uverdig som gravplass, men som kan gjøre at det endelige hvilestedet kan speile livet vi har levd. En variasjon i gravplasstilbudet enten det er klassiske parkanlegg eller mer skogspregede gravplasser vil være til nytte for samfunnet. 

Dette er en kortversjon av artikkelen. Les hele innlegget i park & anlegg 4/2025 som kom torsdag 8. mai.