Tekst: Mette Ditlevsen Foto: Asplan Viak
Mens gravferdsskikken her til lands tradisjonelt har endret seg lite de siste århundrene, ser vi nå en klar trend under utvikling. Navnede minnelunder foretrekkes av stadig flere som alternativ til individuelle gravsteder. Fra den første navnede minnelunden ble opprettet på Haslum kirkegård i Bærum i 1997, har nå over halvparten av alle norske kommuner en eller flere kirkegårder som tilbyr dette. Og de siste seks årene har statsforvalteren opplevd en femdobling av slike søknader.
– Trenden og tallene viser oss at stadig flere av oss velger et felles og gjerne enkelt vedlikeholdt siste hvilested. Derfor anlegges minnelunder nå på et økende antall gravplasser, hvor minnelunder for urner er den absolutt dominerende formen, forteller landskapsarkitekt og fagansvarlig for gravplass i Asplan Viak, Ruth Hauge Bjørneseth. Årsaken til at stadig flere mennesker velger dette alternativet er sammensatt. – Dagens samfunn har økt geografisk mobilitet og endrede familiestrukturer. I tillegg kommer økt livssynsmangfold, som også skal ivaretas i våre valg av gravleggingsform, supplerer hun.
Høye krav til utforming
Det krever stor grad av kunnskap, innsikt, forståelse og kreativitet både å prosjektere og bygge en vellykket navnet minnelund. I kombinasjon med at dette er et relativt nytt fagfelt og de erfaringer vi har fra etablerte minnelunder er fortsatt helt ferske. – Et grunnleggende mål må være å sikre at gravplassene med sine navnete minnelunder får den kvalitet og omsorg som gjør dem til gode steder for sørgende, og til verdifulle grøntarealer for stedet og samfunnet rundt. Ønsket er at dette blir et positivt tilskudd til gravplassen – et fellesområde som alle kan ta i bruk, mener Bjørneseth. Mens et individuelt gravsted har et visst antall besøkende vil en minnelund, som kanskje består av opp mot 1 000 navn, ha en betydelig mengde mennesker innom. – Plassering og arealbruk er derfor en vesentlig suksessfaktor. I planleggingen må det utarbeides en detaljplan som tar høyde for en hel rekke elementer som materialbruk, beplantning, benker og andre konstruksjoner. Alt med en skalering som hensyntar antall besøkende til akkurat denne minnelunden, forklarer landskapsarkitekten. I hvert enkelt tilfelle bør det tas en individuell, stedstilknyttet vurdering av plassering.
-Her vil faktorer som utsikt, lokalklima, terreng og andre kvaliteter være av stor betydning. Hele tiden med bakteppet om at minnelunder skal være et godt sted å være for de etterlatte, noe som fordrer høy kvalitet i materialer, håndverk og den estetiske utformingen, sier Bjørneseth.
Fagkunnskap med lokal forankring
Minnelunder er viktige steder for de som besøker dem. Hva skal til for å oppfylle kravet til kvalitet og verdighet for en minnelund som også skal designes for å beholde dette i et langt tidsperspektiv? – Spørsmålet tror jeg kan besvares med at tverrfaglig samarbeid hvor råd og innspill fra flere fagområder, mer enn fra bare landskapsarkitekter, er viktig. For at en minnelund skal oppleves som vellykket krever det solid og tverrfaglig fagkunnskap fra planlegging, gjennomføring og gjennom driften, sier Ruth Hauge Bjørneseth.
Hun mener god lokalkunnskap kombinert med fagkompetanse fra sengasjerte og erfarne landskapsarkitekter er et viktig fundament i den utviklingen som minnelunder nå har.
-Minnelunder omfatter ofte felles monumenter som krever fundamentering. I slike tilfeller bør byggteknisk kompetanse involveres. Gode arbeidsbeskrivelser håndterer detaljene i utførelsen av anlegget og gir resultater utført i tråd med intensjonene.
Videre vil rådgiving fra lokale kunstnere eller designere i forbindelse med felles minnesmerker og monumenter, navneplater og detaljer, være noe som kan gi verdifulle bidrag i prosessen. – Samarbeid med lokale aktører i forvaltningene for å sikre at det utvikles anlegg som er enkle å vedlikeholde er enda noe planleggingsprosessen bør vektlegge. Til slutt er en realitetsvurdering av de gjeldende økonomiske rammene i hvert enkelt tilfelle og en tilpassing til disse, noe vi konsulenter og rådgivere må utfordre oss selv på, sier Bjørneseth.
Dette er en kortversjon av artikkelen. Les hele innlegget i park & anlegg 4/2025 som utgis torsdag 8. mai.
