Ilex aquifolium – ikke bare til juledekorasjoner

Vi har ikke så mange alltidgrønne planteslag i norsk natur, i hvert fall hvis vi ser bort ifra de fire bartre-artene våre. Det skyldes nok i stor grad klimaforholdene, for bredbladete alltidgrønne arter har bladverk som er svært utsatt for uttørking og vinterskader. Derfor finner vi en art som kristtorn bare på kystnære steder i sør og vest.

Tekst: Ole Billing Hansen

Kristtorn (Ílex aquifólium L.) er en alltidgrønn, to til fem meter høy busk eller et opptil 15-20 meter høyt tre. Arten finnes viltvoksende i Sør- og Vest-Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. Her i landet finner vi kristtorn langs kysten fra Tvedestrand i Agder til Smøla i Møre og Romsdal, men den er vanligst i Ryfylke og deler av Hordaland.

Trærne har grå og glatt stammebark, mens veden er hvit og svært hard. Kvisten er grønn og uten behåring. Bladene er læraktige og skinnende mørkegrønne, ofte med lysere midtnerve. De er 5-10 cm lange, bølgete, elliptiske til eggformete og helrandete, grovt tannete eller tornete. Blader med torner er et juvenilt karaktertrekk, men slike blader forekommer også hos mange fruktbærende planter.

Blader hos kristtorn kan være helrandete, som regel på planter i fruktbærende stadium, eller ha bladrandtorner – et juvenilt karaktertrekk. Foto: Jeanette Brun

Blomstringen kommer i mai-juni. Blomstene er firetallige, som regel hvite, sjelden med rosa skjær. De sitter i små kvaster i bladhjørnene på fjorårsskudd. Både hann- og hunnblomster har nektar. Fruktene er runde til eggformete, 6-10 mm brede bær som inneholder to til fire frø med hardt skall. Disse sitter på plantene lenge utover vinteren, dersom de ikke blir spist av fugl. Fruktene blir regnet som giftige og er som oftest røde, men kultivarer med svarte eller gule frukter forekommer. Arten er variabel, og det finnes en mengde kultivarer med brokete blader, avvikende vekstform eller bladtorning.

Kulturhistorisk har kristtorn spilt en viktig rolle. Allerede for mer enn 2000 år siden trodde druidene at sola aldri forlot en kristtorn. Arten ble derfor regnet som et hellig tre. I oldtida var oppfatningen at kristtorn beskyttet mot ulykker. Romerne sendte buketter av kristtorn til sine venner under Saturnalia-feiringen midtvinters, som et tegn på aktelse og med gode ønsker. Det er trolig derfra tradisjonen med dekorering av kirker, boliger og staller ved juletid er hentet. Denne skikken blir opprettholdt i Vest-Europa og Nord-Amerika også i vår tid. Artsepitetet aquifólium betyr «med blader med nåler», altså stikkende bladverk, mens navnet «kristtorn» er nokså nytt. Mange steder her i landet brukes fortsatt det eldre navnet «beinved», som vi nå bare bør bruke om slekta Euónymus. «Beinved» er omtalt i Edda-diktene. Den harde og tunge veden har lange tradisjoner til framstilling av redskaper. Bladene har vært nyttet som legemiddel, særlig mot blære- og nyresykdommer.

Kultivarer med gul- eller hvitbrokete blader er vanlige innen Ílex aquifólium.

Hos oss brukes kristtorn særlig til å høste dekorasjonsmateriale til jul. På Vestlandet blir det høstet store mengder kvist av viltvoksende planter hvert år. Kvistene blir solgt i blomsterforretninger til juledekorasjoner. De siste tiårene er det også etablert plantasjer for framtidig høsting. Det er særlig kombinasjonen av røde frukter og glinsende grønt, tornete bladverk som er attraktivt.

Kristtorn finnes viltvoksende i småskog, på berg og i skogkanter. Arten trives godt i halvskygge på næringsrik, moldholdig jord på steder hvor en unngår lav vintertemperatur. Plantene tåler ikke høytstående grunnvann eller oversvømmelse og er følsomme for komprimering av jorda.

På værharde steder langs kysten bør kristtorn plasseres slik at trærne er skjermet for vind. Foto fra Averøy i 2009: Ole Billing Hansen

Kristtorn egner seg godt på naturtomter innen sitt naturlige utbredelsesområde, men også sammen med andre alltidgrønne. Som busker kan plantene beskjæres og formes, slik at de ikke behøver å bli mer enn 3-4 meter høye. Også trær får tettere krone og bedre vekstform etter beskjæring. Arten regnes bare som fullt vinterherdig i sone 2, men utvalgte kultivarer kan også klare seg i sone 3.

Kristtorn kan formeres med frø, men frøene har komplisert frøhvile, og det kan ta to-tre år før frøene spirer. Kultivarer blir vanligvis formert med stiklinger på ettersommeren etter at årsveksten er fullført, men dersom stiklingsformering er vanskelig, kan en lage nye planter ved poding på ettervinteren. Dersom en bare trenger noen få planter, er avlegging mulig.

Arboretet på Milde ved Bergen har valgt ut følgende fem kultivarer:

Í. aquifólium ’Mildegave’ er en hunnklon som stammer fra Stord. Den setter store, rødoransje frukter, også på unge planter. Bladverket er frodig og pent.

Í. aquifólium ’Mildegull’ er en hunnklon som trolig stammer fra en forvillet plante i Bergen. Den har store, gule frukter og pent, tannete bladverk.

Í. aquifólium ’Mildebrann’ er en hunnklon som stammer fra Stord. Den setter rikt med røde frukter årvisst og har pent bladverk.

Í. aquifólium ’Mildegubbe’ er en hannklon som stammer fra Nedstrand i Ryfylke. Den blomstrer rikt og årvisst og har stor andel av helrandete blader.

Í. aquifólium ’Mildeglede’ er en hunnklon som stammer fra Stord. Den setter rikt med store, røde frukter med oransje skjær og har pent bladverk.

Av utenlandske kultivarer bruker vi, i tillegg til noen broketbladete, særlig Í. aquifólium ’Alaska’ (J. Nissen, omkring 1960). Den har søyleform, tornete blader, både hann- og hunnblomster og varige, røde frukter, mens Í. aquifólium ’Pyramidalis’ har slank kjegleform, både tornete og helrandete blader, og rik fruktsetting med røde frukter. Sistnevnte er en av de mest brukte kultivarene i Europa.

Kilder

Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1977. Handbuch der Laubgehölze, Bd. II. Parey, Berlin og Hamburg. 466 s. ISBN 3-489-62122-0
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-018-6 (Bind 1)
Lid, J.; Lid, D.T. 2005. Norsk flora, 7. utgave v/R. Elven (red.). Samlaget. 1230 s. ISBN 978-82-521-6029-1
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Vike, E. 2006. Norske utvalg og foredlinger av busker og trær. UMB-rapport 01/2006. Universitetet for miljø- og biovitenskap. 159 s. ISBN 82-483-0049-8