Pinus peuce – silkefuru fra Balkan

Silkefuru utmerker seg med luftig, blåliggrønn krone som ofte beholder sidegreiner helt ned mot bakken, og dekorative, sylinderformete kongler med mye harpiks. Det er en av få furuarter som trives på humusrik, våt og kald jord.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Silkefuru (Pínus peúce Griseb.) hører til underslekta Stróbus. Arten finnes viltvoksende 800-1200 moh. på Balkan i de sørlige delene av det tidligere Jugoslavia, i Albania og Hellas. I naturen blir trærne som regel 10-20 meter høye, men opptil 35 meter høye trær forekommer. Greinene sitter i kranser og danner en kjegleformet krone hos unge trær, seinere ofte en mer uregelmessig krone. Trærne beholder ofte greiner helt ned mot bakken, selv om de står skyggefullt.

De gule hannblomsterstandene sitter skruestilt i grupper nederst på langskudd.

Stammebarken er glatt og blålig grønn hos unge trær, men den blir etter hvert dypt furet, rødbrun til mørkebrun og avskallende på den nedre delen av stammen. Årsskuddene er grønne og uten behåring. Kvister og greiner er seigere enn hos andre furuarter og brekker derfor ikke så lett. Vinterknoppene er om lag 1 cm lange, spisst eggformete og med harpiks. Nålene sitter fem sammen i knippe på hvert kortskudd og faller av etter tre eller fire år. De er 7-10 cm lange, rette, blåliggrønne og hengende. Vi finner spalteåpningsbånd på alle sider av nålbladet, men de er tydeligst på de sidene som vender innover i knippet. Sliren er 1,5-2 cm lang og faller av i løpet av første vekstsesong.

Hannblomsterstandene sitter skruestilt i grupper nederst på langskudd og er omdannete kortskudd. De kan minne om rakler og er gule. Modne kongler er 7-15 cm lange, sylinderformete, gulbrune og har mye harpiks. De har endestilt umbo (forhøyning ytterst på hvert kongleskjell) og kort skaft. Konglene sitter opptil fire sammen og åpner seg og faller av etter modning. Hvert frø er eggformet, om lag 8 mm langt og har 1,5-2 cm lang frøvinge.

Det tar to vekstsesonger fra blomstring til de sylinderformete konglene er modne og slipper frøene.

Silkefuru ble observert av botanikeren August Grisebach i 1839 og vitenskapelig beskrevet av ham fem år seinere. Arten er ikke særlig ofte plantet her i landet. Den er ikke så motstandsdyktig som sibirfuru mot solbærfiltrust. Men den er heller ikke så tett i veksten, og mer synlig stamme, greiner og nålestruktur gir trærne et luftigere inntrykk. I naturen vokser silkefuru på humusrik jord på grunnfjell av granitt. Til forskjell fra mange andre furuarter tåler arten å vokse på kald og fuktig jord. Vi regner den som herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten. Silkefuru blir formert med frø.

Kilder

Elven, R.; Hegre, H.; Solstad, H.; Pedersen, O.; Pedersen, P.A.; Åsen, P.A.; Vandvik, V. 2018. Pinus peuce, vurdering av økologisk risiko. Fremmedartslista 2018. Artsdatabanken. (https://www.artsdatabanken.no/fab2018/N/1751)
Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 s. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8