Tysbast (Daphne mezereum) har lange tradisjoner innen medisin og trolldomskunst. Det er ikke til å undres over at planter som kunne blomstre med rødlilla, krydderduftende blomster fra naken kvist så tidlig om våren at det ennå lå snø på bakken, kunne bli tillagt overnaturlige egenskaper.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Tysbast er en løvfellende busk som kan bli opptil 1,5 meter høy. Den blir sjelden særlig gammel og finnes viltvoksende i Europa og Asia. Her i landet er tysbast nokså vanlig på Østlandet og i Trøndelag, men den forekommer sjeldnere på Vestlandet og til Nordland. Arten finnes så høyt som 1250 moh. i Jotunheimen. Den setter få, seige greiner fra om lag samme punkt nær rothalsen. Greinene er lysegrå til gulbrune, opprette og lite forgreinet. Innenfor barken er det et seigt bastlag.
Blomsterknoppene har eggform og er halvåpne allerede tidlig på vinteren. Blomstringen begynner om lag to uker før løvsprett, og middeldato for begynnende blomstring i Ås er 18. april. De duftende blomstene sitter sidestilt i tette klynger med to til fire blomster direkte på fjorårsskuddet. Bladene sitter skruestilt, som regel i toppen av fjorårsskuddet. De er tynne, omvendt lansettformete, 3-8 cm lange og bryter vanligvis fram mot slutten av blomstringen. Fruktene er lysende røde. Arten er tilpasset frøspredning med fugler, som spiser fruktene. Hele planten er svært giftig, og ved skraping i barken vil vi merke en sterk, ubehagelig lukt.
Arten finnes viltvoksende i næringsrik løv- og barskog, i urer, ofte på kalkrik jord, men den tåler også svakt sur jord. Plantene trives både i sol og halvskygge og bør plantes på en moldrik, godt drenert, men ikke tørr jord. De egner seg i fjellhage eller forhage. Arten regnes som vinterherdig til sone 8 i innlandet og sone 7 langs kysten.
Tysbast er dokumentert i kultur fra 1561. Det norske navnet har muligens sin bakgrunn i den norrøne guden Ty/Tyr, det vil si at navnet kan bety «Tyrs bast». Munkene hadde dette planteslaget i sine klosterhager, kan hende særlig avarten med hvite blomster. Medisinsk kan plantene være tatt i bruk etter prinsippet «vondt skal vondt fordrive».
I Danmark blir arten kalt «pebertræ», og Christian Gartner skriver i Horticultura (1694): «Laureola eller Kielderhals som groer vild her i Marken, brænder i Munden ligsom der var Ild i Halsen». Dersom en har små barn i huset, bør fruktene plukkes av og kastes mens de ennå er grønne og umodne. Gammel tradisjon sier ellers at seks bær er nok til å drepe en ulv! Plantene er giftige for pattedyr, men fugler spiser fruktene uten å ta skade.
