Egenskaper som hardhet, slitasjemotstand, styrke og bestandighet gjør granitter spesielt godt egnet i utemiljø. Det er mange typer og varianter å velge mellom.
Granittbrudd over hele landet har levert stein til bygninger, gater, skulpturer og monumenter. I dag kommer granitt og dens slektninger fra hele verden til bygg og anlegg i Norge, og importandelen er stadig økende. Både utseende og teknisk kvalitet på importstein kan være fullt ut sammenliknbar med de steintypene vi har vært vant til hos oss. Men ikke alltid. Teknisk kvalitet på steinen påvirker levetiden og hvordan den oppfører seg under bruk.
Granitt er en dypbergart som består av mineralene kvarts, feltspat og mindre enn 10 % mørke mineraler, mest biotitt. En normalgranitt har omtrent like mye alkalifeltspat som plagioklas. Kvartsinnholdet skal være mer enn 20 % for at bergarten skal kunne betegnes en granitt. Ved lavere kvartsinnhold kalles bergarten syenitt, monzonitt, dioritt eller gabbro.
Granittene forekommer i en rekke fargevarianter. Fargen er bestemt av mineralinnhold og kornstruktur samt omvandlings- og forvitringsgraden. Granitter som er dominert av alkalifeltspat, kan ha en rødlig til grå farge, mens de som er dominert av plagioklasfeltspat, gjerne er lyse, såkalte hvite granitter.
Mange granitter har gode kløvegenskaper. Hos granitt står kløvretningene vinkelrett på hverandre. Kløven er imidlertid ikke alltid like god i alle retninger. Mineralkrystallene ligger i stå- og liggekløvretningen, og busten har generelt dårligst kløv. Men de generelt gode kløvegenskapene i bergarten gjør granitt godt egnet til produksjon av kantstein, brostein, pullerter, murblokker med mer.
Østfoldgranitt eller iddefjordsgranitt finnes i grenseområdet mot Sverige. Der kalles den bohusgranitt. Mye av denne granitten har grå farge, men en del er rødlig. Iddefjordsområdet er kjent for steinbrudd med grå granitt. Granitten herfra er middels til fint kornet og massiv. Den har spesielt gode kløvegenskaper og lar seg lett kile ut i store blokker. Derfor er den spesielt egnet til skulpturer. Det beste eksempelet er Gustav Vigelands Monolitten, som er laget av én råblokk som opprinnelig var 17 meter lang, 2,5 meter bred og 250 tonn tung. Foruten til skulpturer er iddefjordsgranitten mye brukt som bygningsstein og som gate- og kantstein samt til belegningsplater.
Drammensgranitt er rød og nokså grovt kornet. Handelsproduktet kalles røykengranitt og har vært mye brukt både som bygningsstein, i forstøtningsmurer og til belegg. Bragernes Torg i Drammen er ett eksempel på en plass utført i denne granitten. Drammensgranitt er hard, inneholder mye kvarts og har gode kløvegenskaper.
Groruditt blir solgt under betegnelsen rød granitt, men er geologisk sett en syenitt. Den brukes til mye av det samme som iddefjord- og røykengranitt. Oslo og området omkring utgjorde tyngdepunktet i steinindustrien her i landet mellom 1820 og 1870. Produksjonen var basert på forekomsten av en lyserød syenitt ved Grefsen og alkalifeltspat-syenitten nordmarkitt. Syenittene ble blant annet brukt ved bygging av Slottet i 1820-årene og Universitetet, Stortinget og Trefoldighetskirken i 1850-årene. Steinen ble også nyttet til å bygge kaier, broer, bygningssokler, trapper og gravstøtter.
Hvit granitt forekommer også her i landet, blant annet på Støren, Berkåk og i Tolga. Disse variantene er egentlig ikke granitter, men blir klassifisert geologisk som kvartsdioritt, tonalitt eller granodioritt. Trondhjemitt er også en korrekt betegnelse på disse variantene. Plagioklas er hovedbestanddel, i tillegg til kvarts og biotitt. Vi har mange bygninger i Norge der disse bergartene er anvendt. Granodioritten fra Berkåk er blant annet brukt i den nordvendte fasaden på operahuset i Oslo.
Kilder
Alnæs, L; Hansen, O.B. 2007. Stein i anlegg 3: Granitt og beslektede bergarter. park & anlegg 6(5):44-46
Byggforsk 2002. Norsk naturstein – typer og egenskaper. Byggdetaljer 571.104 Del I og II, 16 s. Revidert av Lisbeth Alnæs, SINTEF og Tom Heldal, Norges geologiske undersøkelse
