Marmor – et favorittmateriale til bygninger og monumenter


Tre blokker av marmor ble hentet fra Marmorøyen i Nordåsvannet i Bergen, polert og satt ut i Christieparken i forbindelse med 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014. Foto: Svein Petter Kveim, Grønn etat i Bergen kommune
Marmor er en fellesbetegnelse på omdannete bergarter som i hovedsak består av mineralet kalsitt, en krystallinsk form for kalsiumkarbonat (CaCO3). Bergarten finnes i rikt monn flere steder i landet, og vi har lange tradisjoner for produksjon av marmor i Norge.
Leivsetmarmor fra Fauske er svært fargerik. Foto: Dag Eivind Gangås

Kalkstein blir dannet når døde skjell og skalldyr hoper seg opp på havbunnen. Etter hvert som karbonatmineralene kalkspat og dolomitt blir utsatt for høyt trykk og høy temperatur over lang tid, blir de omdannet til marmor. Da er eventuelle fossiler forsvunnet, og kalkmineralene er omkrystallisert og forsteinet til nye former. Ren marmor er hvit, men det forekommer mange fargevarianter. Hvit marmor har også ofte årer av mørke farger, noe som skyldes urenheter fra leire, sand eller slam. Innhold av jernoksid kan gi rustbrune årer. Grønn farge kan skyldes at kalksteinen har høyt innhold av magnesium, at dolomitt har urenheter av silisium, eller at marmoren inneholder kobber. Rosa farge skyldes innhold av mangan, mens grå og svarte farger kommer av jernoksid. Kornstørrelsen i marmor kan variere mellom 0,2 og 5 millimeter.

Operabygningen i Oslo er bygd av hvit marmor fra Carrara. Foto: park & anlegg
Her i landet har vi produsert marmor siden middelalderen, og flere kirker ble helt eller delvis bygd av marmor. På 1700-tallet var det betydelig eksport av sørnorsk marmor til Danmark. Blant annet er Marmorkirken i København bygd av hvit marmor fra Gjellebekk i Lier, en marmor som dessverre ikke er av særlig god kvalitet. Rike marmorforekomster i Nordland, særlig i Fauskeområdet, ble for alvor oppdaget på slutten av 1800-tallet. Driften her var i sin tid moderne i europeisk sammenheng.
Vi finner også marmorbrudd blant annet i Eide på Nordmøre, ved Porsgrunn og på Snåsa. Et av verdens mest kjente og største marmorfelt ligger ved byen Carrara i Nord-Italia. Bruddene her har kalkspatmarmor som har vært kjent siden oldtiden. I dag utvinnes i hovedsak tre typer marmor i dette området av Toscana; Carrara White som er hvit eller litt gulaktig, ofte med årer av mørkere mineraler, Bardilio som er mørk, gjerne blågrå med enkelte lysere flekker av hvit kalkstein, og den vesentlig mykere, hvite marmoren som blir
På gater og plasser i Carrara er det brukt lokal belegningsstein av de to typene Carrara White (lys) og Bardilio (mørk). Foto: Torbjørn Bartels

brukt i statuer og monumenter, kalt Statuare. I antikkens bygninger og skulpturer ble det også brukt flere typer greske marmor. Snøhvit marmor var ekstra høyt verdsatt. Marmorindustri drives i dag i en rekke land, for marmor er også et viktig råstoff i sementindustien og som fyllstoff i glanset papir. Et «kalkbrudd» er gjerne basert på en marmorforekomst. Dolomittkalk, som brukes til kalking i landbruket, inneholder både kalsium- og magnesiumkarbonat.

 Norsk marmor er brukt som byggemateriale eller innvendig i flere kjente internasjonalt bygninger. I Hovedforsamlingens sal i FN-bygningen i New York er det brukt grønn Fauske-marmor, Aarhus rådhus i Danmark er bygd med mørk Porsgrunn-marmor, og koret i Westminster Cathedral i London har søyler av rosa marmor fra Norge. Den norske opera og ballett i Oslo er, som mange vet, bygd av hvit Carrara-marmor.

 

Kilder
Bartels, T. 2007. Marmor fra Carrara. park & anlegg 6(1):27
Hansen, O.B. 2008. Stein i anlegg 5: Mykstein – til bygninger og monumenter. park & anlegg 7(3):44-46
Kveim, S.P. 2014. Marmorbenker. I: Wilhelm F. K. Christie og Christieparken. park & anlegg 13(5):54
Norges Geologiske Undersøkelser (www.ngu.no/emne/marmor)
Store norske leksikon (www.snl.no)
Wikipedia (https://no.wikipedia.org/wiki/Marmor)