Hva er vel et mer etterlengtet seint vårtegn enn et blomstrende kirsebærtre? Særlig trær med et vell av rosa blomster fanger oppmerksomheten. Japankirsebærkultivaren ‘Kanzan’ er et av de vanligste rosablomstrende kirsebærtrærne i kystbyene sør i landet. Trærne får etter hvert bred, vaseformet krone, og enkelte år imponerer de med oransje høstfarger før bladfall.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Den store slekta Prúnus omfatter 430 arter og blir delt inn i flere underslekter. Én av disse er Cérasus (kirsebærgruppa). Japankirsebær (P. serruláta Lindl.) hører til seksjon Sargentiélla, som ofte har blomster med utrandete eller tannete kronblader. Arten er et løvfellende, vanligvis bare opptil 3 meter høyt, lite forgreinet tre med svært bred krone, men varieteten P. serruláta var. spontánea danner opptil 12-14 meter høye trær. Kultivaren ‘Kanzan’ hører trolig til denne, selv om trærne hos oss sjelden blir høyere enn seks til åtte meter. De er ganske rasktvoksende, og krona blir etter hvert bred.
Etter bladsprett er skudd og blader rødlig brune i en periode før de blir grønne. Modne årsskudd er olivenbrune til rødbrune med spredte lysegrå korkporer. Bladskaftet er 4-5 cm langt og har én eller to skjevt motstilte vorter nær bladplaten. Øreblader mangler eller er linjeformete. Bladplatene er 10-12 cm lange og 6-7 cm brede, eggformete, sagtannete og ender i en spiss. Oversiden er uten behåring, grønn og glinsende, mens undersiden er mattgrønn. Høstfargen er gul til oransje. Under våre klimaforhold kommer høstfargen seint.
Kultivaren har som regel rik blomstring. Blomsterknoppene er mørkrosa. De sitter to til fem sammen i knipper og springer ut omtrent samtidig med bladene. Hver blomst er 3-4 cm bred, dufter svakt, er rosa og halvfylt til fylt med opptil 30 kronblader. De indre kronbladene kan være tannete langs randen. Begeret er rørformet til klokkeformet med smale begerblader. Fruktsetting forekommer vanligvis ikke.
Arten finnes først og fremst viltvoksende i Kina, og den har lang kulturhistorie både der og i Japan. Varieteten P. serruláta var. spontánea (Jamazakura) finnes viltvoksende i den sørlige delen av Hondo i Japan. Kultivaren ble introdusert i Vest-Europa i 1913 og har siden vært mye plantet her, men den skal ikke være så vanlig brukt i Japan. Den har tidligere vært omsatt i Europa under navnet «Hizakura» (rødt kirsebærtre). Navn som ‘Sekiyama’, ‘Kirin’, ‘Naden’ og ‘New Red’ har også vært brukt. Trærne krever gode jordbunnsforhold og en varm, solrik vokseplass for å komme til sin rett hos oss. De har greid seg overraskende godt i byene på steder med stein- eller asfaltdekke. Kultivaren er nokså tolerant med hensyn til jordforhold, men den trives best der det er relativt høy pH.
Trær av denne kultivaren kan brukes som frittstående, eller de kan plasseres i grupper på tre eller flere, noe som kan være enklere å handtere designmessig. Trær på stram rekke langs en parkeringsplass eller i en park kan også fungere godt.
I Sverige blir kultivaren oppfattet som nokså utsatt for frostskader, og den blir ikke anbefalt ut over sone 3. I Danmark blir den omtalt som hardfør og robust. Her i landet finnes gode eksemplarer i sone 3 til 4, men vi risikerer tilbakefrysing eller frostskadde blomsterknopper enkelte vintrer. I sone 4 og på lune steder i sone 5 er Prúnus sargéntii et godt alternativ.
Kultivaren er vanligvis podet i stammehøyde på en grunnstamme av P. ávium. Eventuelle villskudd fra grunnstammen bør fjernes tidlig ved å rive dem av så nær festet som mulig. Halvmodne stiklinger av kultivaren skåret i juli danner røtter under gunstige betingelser. Trærne blir vanligvis bare beskåret forsiktig. Eventuell beskjæring blir i tilfelle utført rett etter avblomstring.
