En av de vanligste artene blant innførte barplanter i norske grøntanlegg er lawsonsypress. Arten er svært variabel, og innen denne arten er det valgt ut en rekke kultivarer – med et sortiment av vokseformer og barfarger i gule til blålige grønntoner.
Tekst: Ole Billing Hansen
Lawsonsypress (Chamaecýparis lawsoniána (A.Murray) Parl.) finnes viltvoksende i kystfjellene opp til 1500 moh. i det sørlige Oregon og nordlige California. Der kan trærne bli 60 meter høye og opptil 500 år gamle. Her i landet finner vi arten forvillet enkelte steder langs kysten. Fremmedartslista 2018 (Elven og medarb. 2018) konkluderer: «Lawsonsypress vurderes til lav økologisk risiko, og foreløpig bare på grunn av invasjonspotensialet. Arten er i ferd med å spre seg ut i norsk natur, der den trolig vil etablere seg med reproduserende bestander. Det er lite trolig at denne arten vil føre til noen store endringer i norsk natur de første 50 år.» Arten er derfor passert i kategori LO.
Trærne har kjegleformet krone som unge. Seinere blir krona mer bredt søyleformet. Greinene er opprette til om lag horisontale, med flate sidegreiner. Toppskuddet er som regel nikkende. Stammebarken er rødbrun, furete og løsner i flak. Baret er ofte blådoggete og har lyse linjer på undersiden, men det er uten synlige hvite flekker. Bladene er svært små, bare om lag 2 mm lange. De sitter tett, parvis motstilt, overlapper hverandre og dekker kvisten godt. Sideskuddenes flateblader er kortere enn kantbladene. Dermed berører ikke flatebladene hverandre, mens kantbladene har sammenstøtende innsider. Kantbladene har en konkav rygg, og flatebladene har en kjertel som kan sees når kvisten blir holdt opp mot lyset. Når vi knuser bladene, kan vi kjenne en karakteristisk, persilleaktig duft. Hannblomsterstandene er mørkerøde og knappenålstore. Når det er mange av dem, kan de være dekorative. Konglene er runde og 6-13 mm brede. De modner fra blådogget grønt til rustbrunt i løpet av ett år. Hver kongle har seks til ti kongleskjell med et innsunket midtparti eller en lite tydelig brodd. Frøene er om lag 4 mm lange og har to frøvinger.
Slekta Chamaecýparis omfatter seks til åtte arter av alltidgrønne, konglebærende planter fra Øst-Asia og Nord-Amerika. Det norske navnet «sypress» bruker vi også om slekta Cupréssus, som med ett unntak (C. nootkaténsis) knapt klarer å overvintre utendørs hos oss. Chamaecýparis-artene trives generelt best når de blir plantet soleksponert i jord som er godt drenert, gjerne jord med litt lav pH og som helst ikke tørker lett ut. Artene er i hovedsak tilpasset skogsmiljø i kystklima. De er robuste i bymiljø, men de trives dårlig der det er mye vind. Alle artene tåler beskjæring godt, forutsatt at vi ikke skjærer så hardt at vi fjerner alt grønt bladverk på de aktuelle greinene. Dersom lawsonsypress blir brukt til klipt hekk, bør vi foreta klippingen i mai, like før plantene begynner å vokse. Hos trær som skal danne gjennomgående, rett stamme, bør vi fjerne konkurrerende stammer tidlig for å motvirke inngrodd bark og risiko for at stammene spjæres fra hverandre.
Lawsonsypress kom første gang til Europa i 1854. Den skotske botanikeren Andrew Murray sendte da frø fra Sacramento Valley i California til den skotske forfatteren og planteskolemannen Charles Lawson (1794-1873), som sådde frøene i planteskolen sin. Han spredte snart planter av det nye bartreslaget til andre interesserte, og arten kom til Norge allerede omkring 1860. Hos oss blir lawsonsypress et opptil 20 meter høyt tre. Arten er plantet i kyst- og fjordstrøk i Sør-Norge. Her greier plantene seg godt, og arten har sin plass i hagehistorien fordi planter tidlig ble tatt med av sjøfolk i utenriksfart. Arten egner seg der den kan gi et formalt preg i parker og på gravplasser, og flere kultivarer egner seg godt til klipt hekk. Vi kan utnytte det store antallet kultivarer til å skape beplantninger med stor variasjon i form og farge, men bare der klimaforholdene er tilstrekkelig gode. Det finnes eksempler på plantefelt der lawsonsypress ikke passer særlig godt inn i våre omgivelser, både på grunn av form, farge og klimapåvirkning. Grønnbladete former av arten har tradisjoner i bar til kranser og annet sorgbinderi. Kultivarer med avvikende barfarger kan vi bruke i oppsatser og til andre dekorasjonsformål.
Lawsonsypress blir, til tross for et svært begrenset utbredelsesområde, regnet som en av de mest variable barplante-artene. Flere hundre kultivarer er registrert. Enkelte kultivarer er ungdomsformer. Det vil si at bladene er smale og syl- til linjeformete, ikke skjellformete som hos voksenfasen. Følgende kultivarer, som alle kan brukes her i landet, illustrerer variasjonen:
– C. lawsoniána ‘Alumii’ (R. Smith & Co. i Worcester, England omkring 1870) har søyleform og blålig barfarge.
– C. lawsoniána ‘Columnaris’ (J. Spek, Boskoop, Nederland omkring 1940) har slank søyleform, tett vekst og blålig barfarge.
– C. lawsoniána ‘Ellwoodii’ (Ellwood, Swanmore Park, Storbritannia før 1929) har blågrønne, nålformete blader (ungdomsform) og kompakt søylevekst.
– C. lawsoniána ‘Globosa’ (Nederland før 1876) har tett kuleform, noen nåleblader, grønn barfarge og blir bare om lag 1 meter høy.
– C. lawsoniána ‘Kelleriis Gold’ (D.T. Poulsen i Kelleriis, Danmark i 1944) har gul barfarge og opprett vekst.
– C. lawsoniána ‘Stardust’ (L.C. Langenberg, Boskoop, Nederland, før 1965) er bredt kjegleformet og har skuddspisser og unge skudd som er hvite til lyst gule.
– C. lawsoniána ‘Triomf van Boskoop’ (D. Grootendorst, Boskoop, Nederland omkring 1890) er kraftigvoksende, får smal kjegleform, nokså åpen vekst og blågrønn barfarge med stålblått skjær.
– C. lawsoniána ‘White Spot’ (D.T. Poulsen, Danmark) har bred søyleform og blader som først er kremhvite, men etter hvert grønne med kremhvite tegninger. Denne broketheten er imidlertid ikke særlig framtredende i vintertilstand.
Vi må formere kultivarene vegetativt for å beholde de karakteristiske egenskapene. De fleste kultivarene klarer seg godt til sone 3. Særlig kultivarer med blått bar kan også klare seg bra i sone 4, og i sone 5 i kystklima dersom plantene står lunt.
