Hengeformer av ask er funnet flere ganger i naturen. Kultivaren som har fått navnet Fráxinus excélsior ‘Pendula’, stammer fra England på 1700-tallet, muligens helt fra 1725. I dag er slike trær truet av angrep av askeskuddsyke.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
For å oppnå stammeeffekt er det vanlig å lage trær av «hengeask» ved å sette inn podekvist på en opptil fem meter høy grunnstamme av arten. Trærne danner skudd som først vokser vannrett, men etter hvert bøyer de seg og kan henge helt ned mot bakken. Enkelte skudd vokser imidlertid oppover, noe som gjør at det kan dannes nye etasjer oppover i krona. Resultatet er et utseende som kan sammenliknes med en stabel med oppslåtte paraplyer oppå hverandre.
Høyden og bredden til krona kan påvirkes av beskjæring etter hvert som treet utvikler seg. Det kan være hensiktsmessig å fjerne greiner som henger så langt ned at de kommer i konflikt med grasklipping. I andre sammenhenger kan en derimot ønske å lage et «lysthus» under krona. Da fjerner en de greinene som henger nærmest stammen og lager på det viset et rom med en søyle, det vil si stammen, i midten, og en yttervegg i form av et grønt forheng til alle sider.
Kultivaren var populær i de romantiske landskapshagene på 1800-tallet. Her i landet finner vi ofte 100 til 150 år gamle trær på minnesteder og gravplasser, for trær med hengende greiner er gjerne forbundet med melankoli eller sorg. Hengeformen av ask ser ut til å være spesielt utsatt for angrep av askeskuddsyke. Derfor er mange staselige eksemplarer i dag svært redusert, og enkelte døende trær må fjernes fra grøntanleggene.
