Popler blir store trær som kan dominere en park eller et landskap. Trærne vokser raskt, men blir sjelden særlig gamle, og de store trærne må ofte fjernes fordi døde greiner i krona utgjør en fare for omgivelsene. Berlinerpoppel (Pópulus x berolinénsis (K.Koch) Dippel) har et grådig og omfangsrikt rotsystem. Trærne kan sette mange skudd fra røttene, slik som osp og andre popler.
Tekst: Ole Billing Hansen
Navnet berlinerpoppel har trolig ikke vært særlig godt kjent utenfor fagmiljøene. Det endret seg i 2004. Da ga forfatteren Anne B. Ragde ut den første av en serie på seks romaner om familien Neshov på Byneset i Trondheim. Denne første romanen hadde tittelen «Berlinerpoplene», og etter hvert ble romanene til en TV-serie. Dermed ble navnet på treslaget ytterligere alminneliggjort.
Berlinerpoppel er en artshybrid, og krysningen har oppstått flere ganger. Derfor finnes trolig både hunnlige og hannlige kloner av hybriden. Det er usikkert når den første krysningen mellom laurbærpoppel (P. laurifólia) og pyramidepoppel (P. nígra med søyleformet krone, ‘Italica’?) oppsto. Noen hevder at dette skjedde allerede midt på 1700-tallet i Frankrike, men den klonen som har vært vanligst i handelen, er en hannklon som ble til spontant i den botaniske hagen i Berlin på 1860-tallet. Laurbærpoppel hører til balsampoplene, mens den andre foreldrearten hører til svartpoplene, og berlinerpoppel blir ofte regnet som en svartpoppel.
Hybriden blir et opptil 25 meter høyt tre med bredt søyleformet til smalt eggformet krone. Eldre trær får gjerne bredere krone med enkelte overhengende greiner. Stammebarken er oppsprukket og mørkegrå, og de fleste greinene er nokså opprette. Unge, kraftige skudd er som regel kantet av nedløpende lister fra bladfestet. Vinterkvisten er gulgrønn til grågul og lett behåret. Overvintrende knopper er 5-10 mm lange, sitter tiltrykt og er spisse, grønne til brunlige og klebrige. Bladene er 7-12 cm lange, bredt eggformete eller rombiske, langt tilspissete og med bølgete, sagtannet, tynn og gjennomskinnelig rand. De har glinsende grønn overside og matt, lysere grønn underside. Bladskaftet er 2-4 cm langt, behåret og rundt. Bladgrunnen er ofte avrundet og kan ha kjertler. Trærne blomstrer på naken kvist i månedsskiftet april/mai, mens løvsprett kommer en uke seinere. Raklene er 4-7 cm lange, og hver blomst har om lag 15 pollenblader. Rakleskjellene er blekgrønne.
Frittstående trær av berlinerpoppel får en majestetisk krone. Hybriden var imidlertid i en periode vanligere brukt til leplanting og til hekker. Plantene tåler kraftig beskjæring, men de reagerer gjerne med å sette mange rotskudd. Berlinerpoppel har forvillet seg enkelte steder på Øst- og Sørlandet. I Fremmedartslista 2018 er den oppført i kategorien LO, det vil si at den er vurdert til å utgjøre liten risiko for norsk natur. Likevel ble det fra 1. januar 2021 forbudt å omsette og plante dette poppelslaget her i landet.
Arten ser ut til å være nokså utsatt for poppelbarkbrann og bladfallsykdommer, men angrep av sopper på bladverket kan forebygges ved å fjerne alt vissent løv under trærne før knoppsprett om våren. Det er forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av Pópulus-arter fra alle land utenfor Europa. De fleste poppelslag blir enkelt formert med kviststiklinger.
Poppel trives best på dyp jord som holder godt på fuktigheten, men trærne stiller ikke strenge krav til jordbunnsforholdene. Derimot er trærne lyselskende og trives fullt soleksponert og helst uten konkurranse fra nabotrær. Rotsystemet hos poppel er så omfangsrikt at det kan bli problematisk ved at røttene tetter drensrør og ødelegger grunnmurer. Sikker avstand er 30-40 meter fra slike installasjoner. Berlinerpoppel regnes som herdig til sone 6.
