Pyrus salicifolia – et lite tre med sølvgrå blader

«Nordens oliventre» er ett av de beste treslagene med sølvgrå bladfarge i nordiske parkanlegg. Formklipping av krona er slett ikke vanskelig å få til, som dette eksemplaret i Amaliehaven i København. Foto fra 2019: Ole Billing Hansen

Vi forbinder nok begrepet pære først og fremst med fruktdyrking. Mange dyrkede kultivarer er velegnet også som landskapstrær, fordi de kombinerer fruktsettingen med god kroneform og sterke høstfarger. Men pæreslekta omfatter også arter som skiller seg sterkt fra våre dyrkede pærer, både i trestørrelse og bladfarge.

Tekst: Ole Billing Hansen

Blomstene hos vierpære har hvite kronblader omkring en samling av røde pollenblader. Foto: Jeanette Brun

Vierpære (Pýrus salicifólia Pall.), som i Sverige har det mer beskrivende navnet «silverpäron», blir et lite tre, bare inntil 5-8 meter høyt. Plantene er like gjerne flerstammete som énstammete, og vi kan mange steder oppleve arten som en stor busk. Den er derfor ikke særlig godt egnet som gatetre, men i hager og parkanlegg gir det sølvfargete bladverket en god kontrast til det øvrige grønnsværet. Arten blir gjerne kalt for «Nordens oliventre».

Vi finner vierpære viltvoksende i sørøstlige deler av Europa og videre over Lilleasia til Kaukasus og Iran. Greinene er mer eller mindre hengende, og de tynne årsskuddene er gråhvite av filthår. Kortskudd ender ofte i en greintorn. De 3-9 cm lange og 1-2 cm brede bladene er lansettformete, og nylig utfoldete blader er tett, nærmest hvitaktig behåret. Etter hvert utover i sesongen mister bladene behåringen, og de blir mer grågrønne. Blomstene sitter i tette halvskjermer. Hver blomst er et par cm bred. Blomsten har hvite kronblader og en samling røde pollenblader innenfor. Under blomstringen i mai vil trekrona ofte være dominert av den store blomstermengden. Fruktsettingen er imidlertid sjelden særlig stor, og de få, 2-3 cm lange, brungrønne pærene er flaskeformete, men dessverre ikke spiselige.

Fruktene hos vierpære er små og ikke egnet til å spise. Foto: Jeanette Brun

Vierpære trives på tørre og varme voksesteder. Arten blir regnet som ett av de beste treslagene med sølvgrå bladfarge i nordiske parkanlegg. Formklipping av krona er slett ikke vanskelig å få til.

Små trær med markert hengende vekst er ofte nyttet i grøntanlegg. Slike trær blir gjerne markedsført under navnet P. salicifólia ’Pendula’, men kultivaren skiller seg lite fra artstypisk materiale. På grunn av mottakelighet for pærebrann er det ikke tillatt å innføre vierpære fra utenlandske planteskoler. Det kan derfor være en utfordring å skaffe planter til norske grøntanlegg. E-Plant Norge har nylig navngitt kultivaren P. salicifólia ‘Epldis’ med det registrerte varemerket DIS. Morplanten til kultivaren har stått i universitetsparken ved NMBU siden 1960.

Kilder

«Nordens oliventre» har sølvgrått bladverk. Vierpære kan være formet både som små, oppstammete trær, gjerne med formklipt krone, eller som storvokste busker. Plantene i universitetsparken ved NMBU er nær 60 år gamle, men fortsatt bare 2-3 meter høye. Foto: Jeanette Brun
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
Langschwager, L. (red.) 1997. Havens planteleksikon – træer og buske. 674 s. ISBN 87-7464-020-8 (Bind 2)
Mitchell, A. 1977. Trær i skog og hage. Tiden, Oslo. 408 s. ISBN 82-10-01282-7
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6