Abies lasiocarpa – en vakker edelgran for innlandsstrøk

Edelgraner blir ofte store trær som trenger god plass. De egner seg derfor best i parker og på andre steder de kan stå fritt. Fjelledelgran er svært vinterherdig og har grågrønn til blåliggrønn barfarge.

Tekst og foto: Ole Billing Hansen

Fjelledelgran (Ábies lasiocárpa (Hook.) Nutt.) finnes viltvoksende i de vestlige delene av Nord-Amerika, fra fjellområdene i Colorado til kystnære områder i Alaska. Trærne blir opptil 25 meter høye, i sjeldne tilfeller opptil 40 meter. Krona er slankt kjegleformet til bredt søyleformet. Høyt til fjells og andre værharde steder blir trærne krokete og får uryddig kronefasong. Greinene sitter i kranser. Øverst på hvert årsskudd blir det dannet en endeknopp og en krans av fem dominerende sideknopper. Etter hvert som sidegreinene utvikler seg, dannes nye etasjer av greinkranser oppover langs stammen, i tillegg til kortere sideskudd mellom greinkransene.

De røde hannblomsterstandene sitter i bladhjørner på de midtre og nedre greinene.

Barken er tynn, sølvgrå, seinere grå til brun. Kvisten er grå og snau eller kort dunbehåret. Vinterknoppene er små, kule- til eggformete og med harpiks. Hvert nåleblad er 2,5-4 cm langt og avrundet eller utrandet, det vil si med et lite hakk inn i spissen. På oversiden av nålene finner vi ett midtstilt spalteåpningsbånd, mens de to spalteåpningsbåndene på undersiden er skilt fra hverandre av en grønn midtnerve. Nålene dekker kvisten delvis og buer oppover. Artene er tilpasset vindbestøving. Røde hannblomsterstander sitter i bladhjørner på de midtre og nedre greinene, mens konglene hovedsakelig finnes på greiner øverst i krona. De er 6-13 cm lange, blålige til dypt purpur før modning og uten synlige dekkskjell. Ved modning blir konglene brune og faller fra hverandre, slik at bare kongleaksen og de aller nederste kongleskjellene sitter igjen på treet. Frøene er avlange, kantete og 5-10 mm lange.

Ábies lasiocárpa er første gang nevnt plantet i europeiske hager i 1863. Det er en svært herdig art som tåler stort snøtrykk. Derfor egner arten seg særlig til planting i innlandet. Planter av den norske frøkilden Stange og Alaska-frøkilden Skagway fra den nordligste delen av det naturlige utbredelsesområdet har vært brukt en del hos oss. De er godt egnet i kjølige kyststrøk og i innlandsklima til sone 7. Fjelledelgran har potensial til produksjon av norske juletrær, og treslaget er plantet i juletreplantasjer enkelte steder på Vestlandet og i innlandet. Arten er imidlertid svært utsatt for angrep av edelgranstammelus og sibirsk edelgranlus, særlig i lavtliggende områder på Øst- og Sørlandet.

Konglene er om lag 10 cm lange, blålige til dypt purpur før modning og uten synlige dekkskjell, men ofte med mye kvae.

Fjelledelgran er skyggetålende, men for å få en god og fyldig krone, bør trærne få rikelig med sol. Når trærne er plantet med god avstand til andre og har bra tilgang på vann, næring og lys, beholder de greinene nedover stammen. Dette gir et tett og frodig inntrykk. Trærne kan imidlertid ha nytte av en skjerm av løvtrær under oppveksten. Dersom toppskuddet blir skadd, vil ett av sideskuddene i greinkransen under etter hvert ta over funksjonen som topp, men stammen blir da gjerne krokete. På unge trær i grøntanlegg kan vi unngå krokete stamme ved å binde opp ett av sideskuddene, som i løpet av et år eller to får topporientering. Konkurrerende topper bør fjernes så tidlig som mulig dersom treet skal ha én sentral stamme. Det er mulig å bruke edelgran til klipte hekker. Da må vi la sentralstammen få vokse til ønsket høyde før toppskuddet blir kuttet. Beskjæringen av sidegreinene må vi foreta regelmessig fra planting, enten tidlig om våren eller i august. Hekken må beskjæres slik at den blir bredest nede, ellers vil den lett bli glissen.

Fjelledelgran er tilpasset et kjølig og fuktig klima og trives best i svakt sure jordarter, gjerne med pH-verdi mellom 5 og 7. Forsiktig gjødsling gir ofte en bedre planteform enn når vi gjødsler kraftig. Fjelledelgran er generelt lite robust i bymiljø og tåler ikke vind så godt. I vindutsatte områder kan toppen bli ødelagt, og plantene får faneform om de overlever.

I hagene bruker vi ofte en varietet eller en kultivar av fjelledelgran. A. lasiocarpa var. arizonica blir gjerne kalt korkedelgran. Den er ikke så storvokst som arten. Varieteten har en sørlig utbredelse 2500-3000 moh. i Rocky Mountains. Stammebarken er lys brun med gult skjær, tykk, elastisk og korkaktig. Nålene sitter tett og er stålblå. Konglene er 5-10 cm lange.

Kilder

Krüssmann, G. 1972. Handbuch der Nadelgehölze. Parey, Berlin og Hamburg. 366 pp. ISBN 3-489-71422-9
Langeland, K. 1993. Hagens vakreste busker og trær – vintergrønne. Schibsted, Oslo. 119 s. ISBN 82-516-1505-4
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M.; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget, Oslo. 168 s. ISBN 82-529-2172-8