De fleste lignoseslagene vi bruker i norske grøntanlegg blomstrer om våren eller på forsommeren. Derfor setter vi ekstra stor pris på planteslag som blomstrer i august og utover høsten. Syrinhortensia er et slikt eksempel, og planteskolene kan velge å lage små, oppstammete trær av kultivarer innen denne arten.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Hydrangéa paniculáta Sieb. finnes viltvoksende i Kina, Japan og på Sakhalin. I naturen er arten en stor, løvfellende busk eller et opptil seks meter høyt tre. Vinterknoppene er kjegleformete, utstående og bare noen få millimeter lange. Årsskuddene er først behåret med dunhår, men de mister etter hvert behåringen. Bladene sitter motstilt og er 8-15 cm lange, eggformete, tilspissete og tannete. De er sparsomt behåret på oversiden og uten behåring under, med unntak av nervene. Hvert blad har et 1-2,5 cm langt skaft. Blomsterstanden er en 10-20 cm lang kjegleformet topp med noen få hvite til lysrosa, sterile firetallsblomster og mange, gulhvite, fertile femtallsblomster. Arten er ikke vanlig dyrket, men kultivaren H. paniculáta ‘Grandiflora’ har vært plantet ganske ofte her i landet. De siste årene er det introdusert flere nye kultivarer av arten på markedet, og noen av disse har rosa blomster.
H. paniculáta ‘Grandiflora’ ble innført fra Japan til Europa i 1862. Her i landet blir plantene opptil 3 meter høye. Hos kultivaren er alle blomstene sterile. De sitter i 15-30 cm lange, kjegleformete topper – derav det norske navnet syrinhortensia. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 10. august, men blomstringen kan begynne allerede siste uke i juli og blomstre rikt fram til oktober, i en periode da få andre busker og trær blomstrer. Blomsterfargen er først rent hvit, men den blir gradvis mer rødlig utover høsten og til slutt brun. Brune blomsterstandrester kan bli sittende på plantene gjennom vinteren. Kultivaren er den mest herdige buskformete hortensia hos oss. Den fortjener god plass og kan gjerne plasseres frittstående på plen. Kultivaren er herdig til sone 5. Den trives med god sommervarme og en solrik vokseplass. Vi fjerner de svakeste greinene og skjærer tilbake til 2-3 knopp-par på fjorårsskuddene om våren for å sikre kraftige, nye blomsterskudd.
Selv om det er vanligst å finne syrinhortensia formet som busker i hagesentre og grøntanlegg, er det fullt mulig å stamme opp plantene slik at de får en én til to meter høy stamme. Det kan bli et lite og vakkert høstblomstrende tre. For å lage slike trær er det vanlig å begynne med en busk, skjære den nesten ned til rothalsen og så bygge opp en stamme av det kraftigste nye skuddet som dannes. Produksjonen vil gjerne ta et par år lenger enn produksjon av busker.
Hydrangéa-arter vokser i naturen på steder med jord som ikke tørker helt ut, gjerne i skog eller andre steder med noe skygge. Plantene trives ikke på tørre steder, og blomsterfargen blir best i halvskygge. Artene er ganske tolerante med hensyn til jordbunnsforhold, men de liker et høyt innhold av organisk materiale i jorda og trives best under kalkfattige forhold. Ettersom H. paniculáta setter blomsterknopper i enden av årsskudd, tåler plantene beskjæring i løpet av vinteren uten at det i særlig grad går ut over blomstermengden. Vi kan forynge gamle planter med omfattende beskjæring, men dette forutsetter at det blir utført en tynning blant de nye skuddene, slik at bare de kraftigste blir beholdt.
Syrinhortensia blir vanligvis formert med urteaktige stiklinger, men en kan også lykkes med halvmodne stiklinger og kviststiklinger.
Hydrangéa var i mange år en problematisk planteslekt for botanikerne. Det skyldtes at det første plantematerialet som ble innført fra Øst-Asia i 1789, var hageformer av H. macrophýlla med utelukkende sterile blomster. Disse kunne ikke klassifiseres etter Linnés system, som er basert på blomstenes hannlige og hunnlige deler. Men eksemplarer av H. arboréscens var sendt til England allerede i 1776, og etter nærmere studier kunne den svenske botanikeren C.P. Thunberg fastslå at disse artene burde tilhøre en egen slekt, som fikk navnet Hydrangéa. Franske botanikere har brukt «Horténsia» som botanisk slektsnavn for noen av artene, noe som har gitt opphav til det norske navnet.
