En amerikansk kirsebærart tatt ut av sitt naturmiljø viser overraskende gode prydverdier hos oss. Men stor frøproduksjon og gruntliggende røtter som kan sette rotskudd, advarer om spredningsfare dersom arten skulle bli tatt i omfattende bruk her i landet.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Prúnus pensylvánica L.f. hører til underslekta Cérasus, det vil si kirsebærgruppa. Krüssmann plasserer den sammen med blant annet P. maáckii, P. emargináta og P. máhaleb i seksjonen Phyllomáhaleb. Amerikanerne kaller arten «pin cherry». Et norsk navneforslag er høstkirsebær på grunn av sein fruktmodning og flotte høstfarger.
Høstkirsebær er sjelden å se i norske grøntanlegg. Men i Nord-Amerika er denne pionérarten vanlig, særlig i de østlige delstatene og til Midtvesten, men også spredt til British Columbia og Rocky Mountains. Arten er rasktvoksende og blant de første som etablerer seg på steder hvor det har vært skogbrann eller det er utført snauhogst. Den er også vanlig på rasmark og skrotemark, gjerne på steder som er påvirket av menneskeaktivitet. Frøene beholder spireevnen i lang tid, opptil 100-150 år, og ettersom fruktsettingen i naturen ofte er stor, blir det over tid opparbeidet en stor frøbank i jorda. Arten kan også spre seg med rotskudd, ettersom rotsystemet ligger grunt. Plantene er lyskrevende og har ikke stor konkurranseevne, så noe mer seinvoksende, store trær overtar etter hvert og skygger ut høstkirsebærplantene i skogsmiljø. I skog lever plantene derfor ofte ikke lenger enn i 25-30 år. De er imidlertid rasktvoksende og produserer stor biomasse på relativt kort tid. I nordøstlige deler av USA og Canada har arten vært vurdert å ha potensial til energiskog. Veden er løs og har liten verdi som trevirke. Barken smaker bittert, men knust ved har en kraftig, ferskenaktig lukt.
Høstkirsebær opptrer i naturen som busker eller opptil 10-12 meter høye trær. Frittstående trær får avrundet krone og fin kronefasong. Eldre stammer har avskallende bark. Unge greiner er blanke og rødbrune med gulaktige korkporer. Bladene er smalt eggformete til lansettformete, 6-10 cm lange, langt tilspissete og med jevn sagtanning. Oversiden er friskt grønn og skinnende, mens undersidene er noe lysere. Bladene er uten behåring. Om høsten får de sterke høstfarger i guloransje til oransjerødt.
Blomstringen kommer etter at bladene har utviklet seg litt seint om våren. De om lag 1,5 cm brede blomstene sitter fire til åtte sammen i knipper eller korte klaser langs fjorårsskuddene. Blomstene har hvite, litt krumme kronblader som etter hvert bøyer seg noe tilbake, slik at de lange pollenbladene blir godt synlige. Fruktene er ertestore, røde steinfrukter som modner fra slutten av juli og utover i august. De er spiselige, men så små at de sjelden blir brukt til syltetøy og annen matlaging.
Høstkirsebær trives på sandholdig, godt drenert jord. I naturen vokser treslaget gjerne i ur og på andre steinete områder. I Danmark blir arten beskrevet som fordringsløs. Den har flere prydverdier, men hittil er den lite brukt i Skandinavia. Av den grunn er det ikke så lett å si noe konkret om vinterherdigheten. Treet på bildene utviklet seg fint i universitetsparken ved NMBU gjennom flere år, men døde av uklare årsaker og ble ikke gammelt.
