Vokstuja har bar med blank overside og markerte, hvite spalteåpningsfelt på undersiden. Baret har så oppsiktsvekkende mønster at det har vært brukt som blikkfang i annonsekampanjer i databransjen.
Tekst og foto: Ole Billing Hansen
Thujópsis er en monotypisk slekt og inneholder dermed bare arten T. dolabráta (L.f.) Sieb. & Zucc. Artsepitetet dolabráta viser til at hvert skjellblad har form som en hakke eller enhånds øks (bile).
Arten er alltidgrønne, sambo og konglebærende trær. Den finnes viltvoksende i sørlige og sentrale deler av Japan der trærne blir opptil 30 meter høye, med kjegleformet krone og ofte med flere stammer. Barken er rødbrun og skaller av i lange, smale trevler. Greinene vokser nærmest horisontalt, men peker oppover i enden. Sidegreinene sitter uregelmessig, og smågreinene er ofte hengende. Kvister og skuddsystemer er flate med korsvis motstilte skjellformete blader som danner typiske flateblader og kantblader. Hvert blad er om lag 5 mm langt og læraktig. De sitter tett og nærmest tiltrykt kvisten. Baret er glinsende grønt på oversiden og har store, avgrensete, kritthvite felter på undersiden. Kantbladene står bare litt ut ifra kvisten. Bladene blir sittende på kvisten også etter at de er blitt brune og visne.
Både hann- og hunnblomsterstandene sitter enkeltvis og endestilt på sideskudd. Konglene er nærmest kuleformete, 9-16 mm lange og modner til brunt i løpet av ett år. Kongleskjellene er tykke, voksbelagte og har en tilbakebøyd spiss. Frøene sitter fire til fem sammen på hvert kongleskjell og er flate med to smale frøvinger. Frøplantene har to frøblader.
Det første eksemplaret av vokstuja i Europa ble hentet fra Japan til Nederland i 1853 av den tyske botanikeren P. F. von Siebold, men denne planten døde, og det er planter som kom til den japanske hagen i Leiden noen år seinere som er de eldste i Europa. Arten ble innført til Danmark omkring 1865 og trolig bare noen få år seinere til Norge.
Vokstuja kan minne om en grovbygd Thúja. Arten vokser heller seint her i landet, og når neppe mer enn om lag 10-12 meters høyde. Plantene beholder gjerne sidegreiner helt ned til bakke, og plantene kan oppfattes som store, brede busker som trenger god plass for å presentere seg godt. Arten har stor prydverdi og tåler beskjæring godt. Den har imidlertid litt dårlige greinfester, slik at greiner kan flekkes av under tung snø. Det gjelder særlig for små planter som ennå ikke har nådd over snøsjiktet. Arten er vinterherdig til sone 4 i innlandet og til sone 6 i kystklima.
Vokstuja er avhengig av tilstrekkelig høy luftfuktighet og trives spesielt godt i kyst- og fjordstrøk. Den liker seg på fuktig, næringsrik jord, og blir sjelden angrepet av skadegjørere. I naturen er den en underskogsart, og den tåler derfor skyggefulle forhold. Arten er aktuell til produksjon av pyntegrønt.
Kultivaren T. dolabráta ‘Variegata’ ble opprinnelig hentet til Nederland fra Japan av von Siebold i 1859. Den er rasktvoksende og har enkelte blader og skudd som mangler klorofyll. Slike hvit- til gulbrokete blader ser ut til å forekomme ganske ofte hos vokstuja og er et ustabilt fenomen som trolig ikke bare er knyttet til denne kultivaren. Broketbladete planter presenterer seg best under skyggefulle forhold. T. dolabráta ‘Nana’ (hentet fra Japan av J.G. Veitch, England i 1861) er en kompakt kultivar som mangler toppskudd og har mindre og spedere kvister og blader enn arten. Den blir sjelden mer enn 1,5 meter høy og egner seg godt på steder med liten plass.
Arten blir formert med frø eller stiklinger, mens kultivarene må stiklingsformeres.
